Farnborough Air Show, Søndag 23 Juli

Vi ender på Air Show. T-Bane til Waterloo Station og så skal vi ta tog. South-West Line har tilbud på billett, adgang og retur. På Waterloo må vi først forsere en relativt uortodoks køordning. Kommer i prat med en Brite som sier at "I have never seen anything like this before" og han drar visstnok jevnlig gjennom stasjonen.

En time senere har vi fått billetter, og finner til og med toget med bare noen minutter til avgang. Det tar ca en time til Farnborough Main Station, og toget er stappet. De har satt opp shuttle busser til flyplassen. To etasjes busser - og vi kommer på at det har vi faktisk ikke kjørt enda og går sef. opp i andre etasje. Hallooooo varme!

Det er ikke så lett å beskrive alt vi så her, men la meg si det slik: Å se en Airbus A340-600 og en Airbus A380-800 bli tatt gjennom et bortimot akrobatisk program, er nesten skremmende. De er så digre, men gjør allikvel så ufattelig trange svinger og stup.

Det er noe helt spesiellt med lyden fra en Spitfire. Den låter liksom som en flyvende sportsbil. En muskelbil. Den er også utrolig vakker når den gjør sine krappe svinger, loops og Hammerhead turns. Når du i tillegg får en Hurricane og et Lancaster bombefly og de flyr i formasjon, er det nok til å gi deg gåsehud.

Vi går igjennom et par av messehallene, men det meste er allerede nedpakket. Missiler og våpen er kanskje ikke helt mainstream, så det er forståelig. Det har i alle fall vært en svær messe, siden de fire hallene er gigantiske. Man ser mange navn fra kjente selskaper, men enda fler som man ikke har hørt om før. Underleverandører av mystiske små "bits and pieces".

Det er utrolig mye folk her - men det er ikke spesiellt stressende. Mer som en kjempe picnic med innlagt luftakrobatikk. Vi får kjenne den fysiske opplevelsen av massive jet-motorer på max ytelse med etterbrenneren på. Det spraker i ørene, og dundrer i brystkassen. Det er faktisk ganske stor forskjell på akrobatikk programmene siden mitt første airshow i 1984. De flyr litt høyere, og det virker som om det er en større safezone mellom oss og flyene enn det var tidligere. Med en del tragiske hendelser ved lignende evenement siden 1984, har det sikkert kommet nye sikkerhetsregler.

Red Arrows setter prikken over i'en. De viser stilsikkert frem en mengde formasjoner med makeløs presisjon. Hårreisende forbipassering har de fortsatt. En verdig slutt.

Det har vært varmt i hele dag, men det har også vært en liten bris som har tatt av det verste av varmen. Når vi nå kommer oss på toget (etter en del køing) kjenner jeg at vi har fått mer sol enn hva godt er. Hallo, Herr Tomat Hode.

Det er uansett godt å komme "hjem" og ta en kald avrivning.

Hviledag, Lørdag 22 Juli

Lørdag er det overskyet og fryktlig lummert og trykkende, og vi bestemmer oss for å ta en hviledag. Det frister ikke å ta The Underground på en dag som denne.

Hvordan hviler man egentlig? 5 dager x svette = skittentøy. På nærmeste hjørne ligger en Laundrette. Mynt automater og det hele. Men... før vi kan vaske, må vi ha noe å lese på. Så - vi går fra North Ealing til Ealing Broadway - ca 2 km og finner en bokhandel.

Det er ubeskrivelig vanskelig å finne noe passende lesestoff for Magnus. Britene har tydeligvis ikke noe forhold til Donald Duck og andre tegnede figurer i det heletatt. Vi finner noen Asterix hefter, men har lest dem før. Må ty til en Simpson's sak - men det er jo greit nok. Veldig gode vafler med sjokolade på fant vi også.

Vi tusler tilbake til hotellet - og jeg går på Laundrette'n... dvs. jeg starter vasken og går på Pub'en og tar en Stella Artoise Lager. Leser noen sider i boka mi, og går tilbake og lemper tøyet over i tørketrommelen.

Blir sittende og skravle med innehaveren, en liten, tynn mann i 60-årene. Han er hyggelig og det går i løst og fast om så mangt. Jeg nevner at jeg gruer meg litt til å kjøre på venstre siden, og han sier at det går nok greit. Han hadde kjørt høyrekjøring i "Scandinavia". Jeg forteller at jeg er Norsk, og han lurer på hvor jeg bor? "Oslo" - "I have family at Hurum and in Hakadal" kommenterer han, og lurer på om jeg vet hvor det er? "I'm Norwegian too, you see". Verden er jaggu ikke stor. Han sier han flyttet til England som liten, men at han fortsatt har kontakt med familien i Norge.

Klesvasken blir tørr, og vi sier våre farvel. Jeg går over gaten til hotellet, sikler litt på den kliss-nye Rolls'n som står parkert utenfor, og lurer på om jeg har gått feil. "Friends of the owner" smiles det i resepsjonen når jeg lurer på hvem som eier gliset. Magnus er sulten, så vi spaserer en tur til Ealing Broadway igjen. Jeg lokker med Sjokoladevaffel som desert.

Det er ganske deilig å bare tusle uten noen bestemte mål, og det er merkelig nok ikke så tungt å gå nesten en mil tilsammen når man motiveres av nybakte belgiske vafler med varmt sjokoladetrekk.

Vi tar tidlig kveld, men har kommet opp med to alternative program for morgendagen. Tower of London og HMS Belfast - eller utflukt til Farnsborough og flyshow med bl.a. Red Arrows. Vi sover på beslutningen.

British Museum og Kino x 2, Fredag 21 Juli

British Museum var gæærdigert, får man si. Det var også gæærmye folk der, og det var egentlig ganske artig at man fant folk fra midtøsten i Egypt avdelingen, Italienere i Romersk avdeling, og grekere i Antikkens samlinger. Forsyne meg var ikke "Enlightenment" avdelingen full av briter, noe som kanskje ikke var så underlig - siden den gikk på Imperiets herjinger i andre land og hva de brakte med seg hjem.

Jeg er ikke sikker på om myntsamlingen var full av skotter.

Magnus likte første etasje best, og jeg og. Den var svalest. :) Spøk til side - det var mye flott å se, men jeg må innrømme at egyptisk avdeling ikke helt møtte forventningene. Egyptisches Museum i München var bedre.

Man kan undre seg over hva de egentlig tenkte på, disse utforskerene som så hardhendt hugget løs statuer, mosaikker, og mer - og brakte det til hjemlandet... Nå ja, interessant er det jo.

Vi slet med å finne gå motivasjon, og London er fortsatt alvorlig varm og klam, til tross for et regnskyll under natten.

Vi bestemmer oss for å sjekke ut en kinofilm på VUE igjen, og jammen er det ikke en premiere på gang. "Stormbreaker" er en engelsk teenage-Bond film som er en slags blanding av "Spy Kids" og "James Bond". Ikke så verst, med morsome stereotyper, en del kjente fjes i rollene - og plenty action. På tur ut blir jeg stoppet og intervjuet av Sky Movies TV som skal vise folks meninger om den på TV. Magnus mener jeg nå blir TV kjendis. Det er nok bare på lokal-basis, sier jeg.

Vi tusler til Leicester Sq. og tar en is. Det er forsatt varmt, men vi synes liksom ikke vi kan reise hjem heller - så... vi tar en kinofilm til! "Superman Returns" på Odeon. Billettene er latterlig dyre. Nummererte plasser, og kluss i plasseringen. Talentløs kinovakt nummer 1 viser oss til feil plasser. Der sitter det noen allerede. Talentløs kinovakt nummer 2 oppdager vi sitter på feil rad. R eller B er tydeligvis vanskelig å se forskjell på. Så - vi blir vist til riktig rad - men der er plassene våre tatt. Det er ganske mange mennesker som blir skyflet rundt før kabalen går opp. Filmen er forresten grei nok den. Superman er fortsatt super og skurken Lex Luthor er fortsatt veldig ond.

Det blir sent før vi kommer hjem. Vi faller i søvn direkte fra dørstokken.

Akvariet, London Eye, Torsdag 20 Juli

Såre bein eller ikke, man må jo ut å gå. Første stopp: London Aquarium.

Ikke så imponerende stort og innholdsrikt som man skulle forvente i storbyen, men det har da sine lyspunkter. Noen av akvariene er veldig store - og å se inn i gapet på en STOR hai, veldig tett på - er en interessant opplevelse. Du får ikke akkurat lyst til å bade sammen med den.

Det beste i hele samlingen av fisk i bolle er "The touchpool". Den inneholder en samling av forskjellige rokker (hvorav pigg-rokken heldigvis ikke er med), og en del andre fisker vi ikke fikk med oss navnet på. Rokkene er fra en 50-60 cm store til nesten meteren for de største. Her får man lov til å stå med hendene nede i vannet og kjenne på fiskene når de svømmer forbi.

Rokkene er nesten kjælene og søker kontakt. De utfører akrobatiske øvelser og "klatrer" på sidene av akvariet. Veldig artig - det er morsomt å "klappe" fisk i stedet for å spise den. Vi får nesten dårlig samvittighet senere på dagen når vi spiser Fish & Chips i papir, men satser på at fiskene ikke var i slekt.

London Eye ligger rett ved, og vi må ha verdens beste kø-flaks. Mitt i høysesongen og vi står bare 15 minutter i kø. Kanskje det er varmen som gjør at folk unngår stedet?

Vi klyver ombord i vår egen glassbolle, og det er ikke stort å si om utsikten, unntatt at den er omfattende. Folk blir til maur under oss mens vi skuer ut over en veldig stor by. Godt og varmt blir det, til tross for air-condition i bollen. En eldre brite tørker svetten og er enig med meg i at noen burde lage en portabel aircondition for dager som denne.

Jeg tror vi har en relativt stor samling av bilder av Big Ben nå.

Vi stiger av og tusler over broen til Westminster. Hopper på banen til South Kensington og spaserer noen kvartaler under jorden opp til museums områdene. The Science Museum er gratis, stort og en smule lummert. Det er en del veldig interessante objekter her som f.x. Stephenson's "Rocket" - et av de første damp-lokomotivene. Det var faktisk mindre enn jeg trodde skulle være.

Det er langt å gå i dette museet og vi begynner å bli skikkelig sliten i beina. Sulten er vi og - men vi finner heldigvis etterhvert et sted å spise litt. Vi truer oss gjennom enda et par avdelinger, men bestemmer oss for å dra tilbake til hotellet for å slappe av og besøker en lokal kinesisk take-away hvor vi plukker opp den tidligere nevnte fiskemiddagen.

Det blir tidlig kveld, og vi sover som stein. Savner ikke snorkeboksen i det heletatt, men kan det være snorkevibrasjoner som gjør at rullegardinen ruller seg selv av rullen og ligger i en haug på gulvet om morgenen? Ikke godt å si...

Nå har vi spist frokost og blogget dette, og planen er at vi drar til den Egyptiske avdelingen av Britsh Museum i dag. Har ikke lagt noen planer for mål nummer to enda. Vi får se hvordan dagsformen er.

Magnus sier han har lyst på is, så nå får vi vel gå :)

Hamley's og andre sjapper, Onsdag 19 Juli

Vi er nok litt sårbeint og støle - men Magnus mener at det er ingen hindring for å sjekke ut en av verdens største leketøysforretninger.

Jeg vet veien, men Magnus er skeptisk og etter en 2-3 kvartaler opp Bond Street mener han vi bør spørre om veien. Hans tiltro til mine navigasjonsevner er noe svekket etter en svak start. Vi tusler innom nærmeste butikk, og får beskjede om at det er neste kvartal. Magnus mumler noe om at det er lurt å sjekke allikevel når jeg peker på flaggene med Hamley's på, et stykke opp i gaten. Han har vel rett, gutten.

Vi bruker lang og god tid - og går gjennom de morsomste etasjene MINST to-tre ganger. Vi drikker og spiser litt salt mat i toppetasjen. Vi fant mye artig, men utrolig nok var det ikke noe som vi "måtte ha". Magnus hadde noe annet i tankene, og etter å ha tuslet gjennom HMV ved Piccadilly (Helsikes Mye Video?) som må være en av de største CD/DVD/etc. sjappene jeg har vært i. Et nytt SuperMario spill til hans Nintendo DS gjorde susen for humøret.

Vi fant også en gigantisk spillehall/bowlinghall/billiardhall og lot oss villig lokke til å forsøke diverse innretninger. Du verden så fort tiden gikk.

Vi tok en Bagel og en Donut på en sjappe som hadde sikkert førti forskjellige Donuts. Usunt for legemet, men medisin for sjelen.

Varmen begynte nå å bli virkelig plagsom, og vi svettet oss vei til Trafalgar Square, hvor det nærmest var kø for å sette beina i bassengene. Vi sponset noen duer med litt vann, som var umåtelig populært og Magnus fikk nye fjærkledde venner.

Vi spiste Tex-Mex middag på The Embassy of Texas, ganske så digg med en kald Budweiser til.

Vi besluttet så å traske tilbake til Piccadilly for å ta the Piccadilly Line tilbake til North Ealing og Hotel 55. Det var en ille svett tur. En kald avrivning senere tester Magnus sitt Nintendo spill, og jeg sitter her og skriver Blog og laster opp bilder.

Så forresten på TV at dette har vært varmeste registerte dag i London de siste hundre år. 36 varmegrader. På T-banen har det vært oppe i 47 grader, og massive forskinkelser pga skinner som har vært deformert. Vår bane var heldigvis i rute.

Det er meldt varmt i morgen også, men ikke så ille som i dag. Jeg tror vi har bælma 5-6 liter vann hver i dag - og vi knasker chips og nøtter for å opprettholde saltbalansen.

Tussauds og Dungeons, Tirsdag 18. Juli

Etter en frokost som er litt spartansk sammenlignet med større hotell - kjøkkenet her er visstnok ikke ferdig enda - legger vi i vei mot bykjernen.

Første mål i henhold til Magnus' ønskeliste: Madame Tussauds. Flaks eller dyktighet, denne gangen finner vi frem med en gang. Ufattelig nok er det knapt nok kø, og vi kommer raskt inn. Det er bra med folk, og det er mye å se. Sjekk ut "Gallery" funksjonen for å se noen kjendiser som var villig til å la seg avbilde med Magnus.

Vi hygger oss og lar oss imponere av enkelte av figurene som er særdelses godt laget. Ikke allt er av samme standard, men det er mange godbiter her. De har en relativt ny "horrorshow" avdeling, men den er ganske tam, egentlig.

Vi ser en morsom Aardman (han som laget Wallace og Gromit) animasjon i en 360 graders kinosal. Den handler om det å være kjendis. På vei inn får vi opplæring i å være kjendiser, noe som kommer godt med... jeg sier ikke mer - for dette er noe som bør oppleves.

På tur ut er det en fotograf som tar tredimensjonale bilder som "prikkes" inn i en plast-kube. Det er fristende, men prisen er stiv. Vi tar en "raincheck".

Vi studerer kartet litt, og Magnus har neste mål klart. London Dungeons.

T-banen er lett å finne, og rimelig heit. Vi bytter bane og går av ved London Tower Bridge. The Dungeons ligger like ved T-banen, og køen er ikke så alt for ille. Det viser seg å være litt misvisende, fordi den beveger seg ufattelig seint. En av de ansatte kommer ut og beklager, de må ta lenger avstand mellom gruppene på grunn av varmen. Vi drikker vann mens vi venter. Heldigvis står vi da i det minste i skyggen.

Når vi omsider kommer inn, er det en lengre innledende period med mer venting, og vi har blitt blandet inn blant folk fra en annen kø. Det er en gruppe franske barn og voksne, og jammen er det ikke en skoleklasse fra London der også - tekkelig kledd i uniformer. Hva kan jeg si? Skrikende, masende, løpende, dyttende, snørrunger er j**lig plagsomme, uansett nasjonalitet.

Heldigvis har the Dungeons MEGET myndig stab - og det hele roer seg til siviliserte former etterhvert. Omvisningen tar nærmere to timer - og den er underholdende, morsom, skremmende og en fin blanding av fakta, historie, og rene gags.

Magnus utroper Dungeons som en klar vinner over Tussauds.

Etter at vi kommer ut i stekende 33 grader i halv fire tiden, leter vi etter et sted å spise, og vi krysser London Bridge og ender opp i business sonen før vi finner nok en Pizza restaurant. Jeg klager over at vi spiste pizza i går - men Magnus truer med streik pga hunger og slitne bein. Pizzaen er dyr, slapp i fisken og tam i smaken. Vi er ikke imponert. Vi blir enig om at det ikke skal spises mer Pizza denne uken.

Maten hjelper allikevel på humøret og vi bestemmer oss for å sjekke ut en sval kino i sommer heten. Underholdning, avkjøling og hvile av beina er ikke til å forakte. Vi tar banen til Oxford Circus - og etter litt spasering finner en utrolig masse teatere... Hvor er kinoene!?

Ooops... Feil side i London A-Z. Vi legger ny kurs og den første kinoen viser en film. Magnus er sjokkert. Vi er i en av verdens største byer og kinoen viser bare en film??? Vi tusler slukøret videre og etter å ha fnist oss forbi ymse skilt i Soho som inneholdt bokstavene XXX, og forkastet en annen spesialkino med smale britiske samfunnsdramafilmer, finner vi endelig en Warner sponset kino med bredt utvalg av populærunderholdning.

Vi satser på "Fearless" med Jet Li, som viser seg å være en spennende, morsom, trist, heltemodig og meget imponerende oppvisning i kampsport. Historien er visstnok sann.

Vi tusler til Piccadilly Circus, og skotter på folk og liv, men er litt mo i knea, og klokka nærmer seg 22.00. Vi tar banen "hjem" og bortimot kollapser opp i sengen sånn i 23-tiden. Vi sover begge som stein til litt over 08.00. Savnet ikke snorkemaskinen heller.

Avreise til London, Mandag 17. Juli

Dette er en republisering av materiale fra min gamle blog.

Flyet skal gå 15.10, så vi har det ikke så travelt denne mandags morgen i Oslo. Vi pakker klart, og greier på en underlig måte å pakke nok klær til fjorten dager ned i to mellomstore kofferter, med plass til gode.

Vi tusler til flybuss stoppestedet ved E6 like sør for Furuset sånn i 13.00 tiden. Bussen ankommer i det vi ankommer og det ligger an til å bli en perfekt tur :)

Det er ved sånn omtrent ved Strømmen at det demrer hvorfor det var så god plass i kofferten. Mitt anti-snorke-apparat står forsatt på Furuset. Det ligger an til å bli en interessant tur.

Flighten vår er forsinket, og avgangen flyttet til 15.30. Ca. 15.25 er vi i ferd med å booke inn, og etter at vi sitter trygt på plass - kommer nyheten. "Vi har en feil fra et av våre signal systemer, og tekniker vil ikke sende oss avgårde før den er rettet. Ti minuttter går, og ny melding kommer. "Vi har fortsatt problemer - men vi har en maken maskin stående like i nærheten så vi må antagelig bytte flyvemaskin". 1 minutt senere: "En liten endring i planen - vi tar delen som er i orden fra den andre maskinen og setter den i denne. Det tar ca.40 minutter, men er raskere enn å flytte bagasje, mat og passasjerer til det andre flyet. Det ligger an til å bli en helvetes tur.

Tretti minutter senere lyder kapteinen's røst: Da var delen på plass og alt i orden. Fest setebeltene, nå drar vi. Kort tid senere er vi i luften, og SAS serverer mat og drikke til halv pris som plaster på såret til oss billigbilett-reisende. Kanskje ting ikke blir så ille, allikevel?

Vi ankommer en relativt sval ankomsthall ved Heathrow, London, en liten time senere enn opprinnelig planlagt. Etter en liten passiar ved informasjonen, blir det klart at vi er kun en kort togtur, og en liten taxi tur unna hotellet. Det går greit å finne toget, og når vi går av toget oppdager vi at London er alt annet enn sval. Det er heldigvis ikke vanskelig å få en taxi.

Mr.Cabdriver har aldri hørt om hotellet, og han har kjørt i området "for years and years". Undertegnende peker skråsikkert i London A-Z på hvor hotellet skal ligge, og tre minutter senere kan Mr.Cabdriver bekrefte at jeg ikke har retningssans - men han er utrolig hyggelig og ringer hotellet for meg, for å få mer eksakte retningslinjer. To minutter senere er vi utenfor hotellet som han har "driven past this place 6 times a day without seeing it". Taksameteret står på 11 pund, men han slår av til en femmer. Han får en tier og ojer seg "We learn something new everyday".

Hotellet er en liten perle. Nyoppusset bygning på tre etasjer - de har vel en 15-20 rom. Staben er ung og veldig hyggelig og hjelpsom. Rommet er lite, men rent, ryddig og det har et strøkent bad. Og... enda viktigere... det har aircondition (AC). Det har en liten bar i underetasjen, og det er ikke så langt til en pub, et par-tre dagligvarer og en trio av resturanter. Italiensk, Japansk, et kinesisk takeaway sted, og pub'en serverer også.

Vi tusler ut i aftensolen og velger italiensk. Det blir tynnbunnet pizza bakt i stenovn. Magnus deklarer sin Pepperoni og Salami som "utrolig god". Mye bedre enn Grandis med Pepp. Jeg er enig. Min spekeskinke og Ruccola (eller "Rocket" som de sier her) er klart bedre enn noe jeg har spist i Oslo ...eller andre steder for den saks skyld. En 12 tommer pizza er for mye mat - og prisen er ikke avskrekkende - iallefall ikke etter norske normer.

Mett og trett går vi tilbake til hotellet. Rommet er litt varmt, og vi setter AC på full rulle. Magnus sovner som en stein, men jeg vrir meg litt - savner snorkeboksen min. Sovner, og våkner igjen... iskald... må trimme AC'n litt.
Natten blir litt av og på, og Magnus våkner klokken 5 og mener at nå er det vel snart tid for å komme seg opp. Etter litt diskusjon, blir vi enig om at vi sover til klokken 7.