Jeg er ikke bemidlet, holder ingen statusposisjon og kommer ikke fra en mektig slekt. Jeg mangler dessuten frekkhetens nådegave og har vel aldri regnet meg selv som attråverdig. Allikevel gjør håp meg til et bedre menneske og driver meg til å arbeide hardere for å fortjene tillit og vennskap.
Om jeg fikk lov, så ville jeg være der når du trenger det som mest. Jeg ville tatt børen forsiktig av deg om du hadde tunge stunder. Jeg ville dele gleden med deg, eller gråte ut sorgen sammen med deg når det behøvdes. Jeg ville løftet deg opp om du skulle snuble og falle. Jeg ville ta deg på mine skuldre og bære deg frem om du ikke lenger klarte gå.
Min kjærlighet føles så ufattelig mektig, men allikevel så usigelig maktesløs.
Er jeg for forsiktig? For usikker? Er det det ytre? Bør jeg vise mer handlekraft og være mer bestemt? Er jeg kjedelig? Er jeg ikke nok til stede? For åndsfraværende? For barnslig? For ivrig? Viser jeg ikke nok følelser? For mange følelser? Burde jeg være mer krevende? Forlanger jeg for mye? Stiller jeg for mange spørsmål?
Hvordan blir jeg verdig kjærlighet?
Jeg har ingen svar.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar