Og ingen vet hvor veien ender,
men gå den gjør vi, allikevel
Hver vår, som en elv gjennom tiden
stille, buktende, noen ganger brusende.
Men dette er ingen vannvei.
Her møtes ingen skip i natten,
og her klappes ikke til kai.
Elver krysser ikke.
Stier krysser,
noen ganger om og om igjen.
Min sti. Din sti. Om vi er heldig, våre stier.
Stier kan være tunge å gå alene,
selv om vi møter hyggelig hilsende.
Tenk å finne en skikkelig turkamerat!
En som er til å stole på,
som ikke går fra deg, men
som støtter og hjelper,
trøster og bærer.
En som deler
siste skiva i matpakken,
siste skvett med vann,
og gir deg styrke
til å ta brattbakken
i raske kliv.
En som tar byrden
når den er for tung
og omsorgsfullt løser opp
din tretthet i sin energi,
og som leger gamle sår
med eget hjerte.
Jeg er din.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar