Kommunikasjonsproblemer

Min vanlige selvtillit er kun en svak skygge av seg selv. Egentlig begynner jeg å bli usikker på om den faktisk eksisterer. Alt går bra helt til jeg tenker på å åpne munnen.

"Emm... Umm... vet du... altså ... jeg ... hmm? Hva sa du?" Det dunker under genseren og jeg er klam i hendene. Det suser i ørene og jeg husker knapt hva jeg tenkte på. Du ser på meg, litt avventende, litt undrende.

Jeg svelger hardt. Kanskje det passer dårlig akkurat nå, grubler jeg. Når passer det egentlig å brette ut sjela si? Siste smule av selvtillit løper og gjemmer seg i bakhodet, og jeg legger ut om noe helt annet enn det jeg hadde tenkt å si.

Du smiler, og knærne mine blir til vatt. I et sekund står verden stille og jeg er håpløst fortapt. Jeg ser antagelig ut som en bygdetulling der jeg gliser tilbake.

"Ja, du får sagt det, du". NEEEI! skriker det i hele meg. Det er jo det jeg ikke får til! Jeg får det bare ikke ut! Hvorfor er det så forbannet vanskelig!?

Uansett hva jeg lider av, håper jeg det ikke er smittsomt. Dersom det er smittsomt, så er menneskeheten fortapt. "This is the news. There have been no registered cases of men declaring their love to a woman in the last 12 months. UN is calling to a crisis conference, hoping to find a cure for the problem that may be leading to a dramatic decline in world population".

Jeg innser at jeg antagelig ikke er syk. Jeg er bare redd. Redd for å bli avvist, kanskje. Det slår meg plutselig at jeg kanskje er enda mer redd for å ikke bli avvist. Verden er jo så trygg og forutsigbar når du er singel. Ingen krav - forventninger - forpliktelser. Jeg føler meg som en feiging.

I det du snur deg og går, vet jeg hva jeg skulle sagt.
Så sart og enkelt og samtidig så brutalt infernalsk håpløst umulig...

Jeg elsker deg!

Kjernefysikk i rotehodet

Jeg ser inn i øynene dine og du får meg til 
å føle som om jeg står på kanten og holder pusten
like før jeg kaster meg ut i det ukjente.

Det går gjennom meg som et elektrisk felt.
Forventing og glede, men samtidig en usikkerhet.
Er det meg du ser, eller bare ser du på meg?

Om jeg bare kunne stråle ut alt det jeg føler!
La det kjærtegne deg som en sommervarm fønvind!
Jeg vil holde deg varm selv den kaldeste vinter!

I stedet har jeg en kjernefysisk nedsmelting i hjertet.
Jeg er redd for å senke skjoldet og la alt strømme ut.
Du kunne bli brent og redd, og kanskje løpe din veg.

Kanskje jeg kan åpne meg bare litt om gangen.
Nok til at du kjenner deg lun og varm rundt meg.
Nok til at du trekker nærmere når du trenger mer varme.

Jeg prøver å komme på en måte å si hva jeg føler.
Ordene fosser rundt i hodet mitt - gløder, stråler.
Jeg tør ikke slippe dem ut slik de farer rundt.

Om du bare visste alt jeg tenker og føler!
Om du bare tok hånden min i din, sånn litt plutselig,
og klemte den hardt mens du så inn i sjelen min!

Du ser bort et kort øyeblikk og jeg styrter utfor.
Faller ukontrollert mens jeg griper etter håp.
Du fanger meg med blikket og jeg er tilbake på kanten igjen.

----

English translation - please forgive any metaphors broken or bruised in the attempt :)

Nuclear physics in a crowded head

I look into your eyes and you make me
feel like I balance on the edge, holding my breath
just before plunging into the unknown.

There is a surge like an electric field.
Anticipation, joy, yet a sense of insecurity.
Do you see me, or are you just looking at me?

If only I could radiate out my emotions!
Let it caress you like a warm summer breeze!
I will keep you warm even the coldest winter!

Instead I have a nuclear meltdown in my heart.
I am afraid of lowering the shield down and let it all out.
You could get burned and scared, and maybe run away.

Maybe if I open up just a little at a time.
Enough for you to feel warm and safe around me.
Enough for you to draw closer when you need more warmth.

I try to find a way to say how I feel.
The words tumble around in my mind - glowing, sparkling.
I dare not let them out, the way they race around.

If only you knew all I think and feel!
If only you took my hand in yours, just like that,
and squeezed it while you looked into my soul!

You look away for a moment and I start falling.
Falling uncontrollably while grasping at straws.
Your eyes catch mine again and I am right back at the edge.

Copyright © 2008 Lars Fosdal