Fotballentusiasme

Jeg vil ikke lenger skru over på en annen kanal når det er fotball på TV.

Vi rydder sammen alle treningsballer og drasser dem rundt i store nett, og gleder oss over at det tar slik tid. Vi baker kaker og selger lodd på alle dører slik at selv konkurrentene kjenner oss igjen.

Jeg leser sportssidene i lokalavisene og nikker enig når du forteller hva treneren gjør feil. Jeg lytter og humrer når diskusjonene går om favorittlag og solo prestasjoner, og forteller at jeg en gang kjente en landslagsspiller og at en av mine gamle kolleger var spiss på Kjelsås.

Vi drar på treningskampene i øs pøs regnvær, og roper høyest av alle at "Dommeren er en idiot!", og at det "Jommen er slitt på midtbanen"! Jubler og kaster oss rundt halsen på hverandre når hun scorer!

Jeg vasker de sure sokkene og møkkete draktene, og henger de opp ute slik at alle kan se at her bor det en spiller som klubben og vi er stolt av.

Vi tar med hele laget på tredjedivisjonskamper og spiser vafler med brunost på lekteren, mens vi synser om hvor bra dette ville ha vært dersom vi hadde fått spille og bestemme.

Jeg øver dragninger og taklinger til jeg blør på knærne og er dyvåt av svette, og alle tror jeg er blitt skrullete.

Vi krangler kjælent om våre favorittlag i Ligaen, men jeg innrømmer aldri at jeg synes ditt lag suger.

Dette vil jeg gjøre inntil jeg elsker fotball like høyt som jeg elsker deg.

Essensiellt

Av alle ord er essensielt minst viktig.

Ditt Landskap

Jeg er din vidde
åpen og uoppdaget, enkel og kompleks
vandre meg og utforsk deg selv

Jeg er din sjø
stup inn i meg, la deg oppsluke
gå i land på mine strender

Jeg er din eng
klyv over gjerdet, stryk langs meg
plukk mine blomster og ligg i mitt gress

Jeg er din tind
bestig meg, gli ned meg
klor deg fast og nå toppen

Jeg er din skog
stammer av sterk hel ved
gjem deg i meg og vær trygg

Jeg er din vind
kjenn meg kjæle deg, kile deg
varme deg, forføre deg

Jeg er din dal
varm og lun, full av glede
et sted å komme hjem til

Jeg er din himmel
endeløs, klar og blå
og du er min ledestjerne

Elefantfot

det sies at elefanten
lytter med føttene

hva hvisker marken?

jeg tar av meg sko og sokker
og står barbeint

Tidsmaskin

Går og går. Ustanselig.

Noen ganger langsomt,
rolig, som en elv.

For det meste - som av rutine.
Umerkelig, stille, ren funksjon.

Andre ganger litt raskere,
litt mer intens.

Men innimellom,
som en trykkbølge!

Jeg slynges inn i en annen dimensjon
når den blåser over meg.

Din pust stopper
min tid.

Ordproblemmer

I mitt dysleksikon finnes mnage rera odr.

Dyslekdikteren kjemper
som Don Quixote
mot ordmøllen.

Håper han ikke har ullgenser
eller bergenser
som har fått vann på møllen
og skyter inn bisetninger
i setninger og avleiringer
av beleiringer.

(Har man sagt a, må man si b)

Første mann til møllen
får mest fortalt
om Donkey Shots og andre bestialske utskudd
som plager ullspisende innsekter og andre sekter.

Men Rosinante, dette samiske vesen som spiser tørkede druer,
knegger tørt og traver videre mens dkitren hloder seg fsat.

Monster

hint: leses to ganger i rask rekkefølge


Det ligger på lur i krokene,
ventende, alltid rede.

Smyger seg stille frem,
drar leppene tilbake
og viser tenner.

Øynene glitrer.

Trekker seg tilbake,
sakte, sakte.

Krøller seg sammen
i samme skyggefulle krok,
bukter seg, samler kraft.

Eksploderer så ut av ingenting,
med åpen munn!

Øynene stråler med urkraft
som fryser meg fast,
gir meg ståpels!

Jeg ofrer meg frivillig,
slukes, fortæres,

av ditt smil.

Portraitrix

Billige bombefly

Fly, billige bombefly, Fly!
Løft dere mot himmelen som om det gjaldt liv eller død!
Men fly ikke for nær solen, som Ikaros...
Hans pris var ikke billig.

Blå kjeller

Blå -

som et munnspill,
lett hylende mot månen.

Trekker beina litt etter meg, subber rytmisk opp trappa.
Opp fra kjelleren. Ut av mørket.

Tankene rasler, raser.
Tenker på stengte dører i det jeg når opp til kjellerdøra.

Låst.
G-nøkkelen passet ikke.

Jeg subber ned i kjelleren igjen.
Blåfargen renner utover taket.

Tolv takter heartbreak blues.
Refrenget er litt slitent - alle har hørt teksten før.

Repeat until fade ...

Den delen av huset med flest rotter i

Snusfornuft. Det ordet beskriver rottens logikk. Pastilløyne, en brunrosa nese med lange værhår. Nesen i kontinuerlig bruk, som et periskop, stadig søkende etter nye mål, nye farer. "The olfactory radar" ville Sir David Attenborough kansje sagt. Du kan være sikker på at området i huset med mest spennende duft, er den delen av huset med flest rotter i. Kjøkkenet, matkjelleren, spiskammerset. Vi trenger kanskje flere fløytespillende rottefangere som kan gå fra dør til dør og lokke dem med velduftende musikk?

Interpersonalen

Opp alle knuste hjerters treller
opp, I som sjelen knekket har.
Nå hviskes det fra Satans djevler
til siste kamp der gjøres klar.
Alt det gamle vi med ordet hevner
opp galle spre deg utover, ja tøm!
Vi intet er, og heller intet evner
til redning for vår fremtidsdrøm.

Så sitter vi på nytt i salen,
avslag vet vi at vi får
og Interpersonalen skal
fø vårt hjertes sår.

The Death of a Working Man

Mitt hjerte lytter ikke til fornuft

Når din kjærlighet ikke møtes, og du blir avvist ved døren, hvordan kan du da fortsette å elske? Mitt hode sier glem henne, men mitt hjerte gir ikke slipp. Det slår fortsatt like hardt og trofast. Jeg elsker henne fortsatt betingelsesløst.
Om bare min kjærlighet hadde vært nok for to.

Ambiguous

i loved you so much
but i love you no more
i love you no less
than i loved you before

Unambiguous

i loved you so much
i should love you no more
but i love you no less
than i loved you before

Ambisjon

Modernisert utgave

En liten dikter satt og skrev,
han syntes hver tast var et strev.

De store ord ble føyet inn
i meningsløse tankespinn.

Han skrev og rettet gang på gang
til innsikt traff ham med et PANG!

Han fikk først grep om egen setning,
dersom tanken bak bar retning!

Nå glir teksten uten møye.
Selve livet lar seg føye
skriftlig ned med bildets form,

og

endelig er hans kraft enorm!


--

en liten dikter satt og skrev
han førte penn med meget strev

de store ord ble føyet inn
i meningsløse tankespinn

han skrev og skrev til han forsto
at storhet kommer ei av ord

du får grep om egen setning
kun når tanken bak tar retning

da glir din penn helt uten møye
og selve livet lar seg føye
inn i skrevet bildes klare form

nå først blir din kraft enorm

Illusionist

spinning coin
running sand
flip of card
slide of hand

rabbit hat
handkerchief
hidden secret
up the sleeve

first you see
then you see not
where do they go
the things he got

if you find out
how it is done
then all magic
will be gone

The Falling Man

Inspired by the picture of a falling man by Richard Drews .


No way down.

The realization is a shock to the system. My racing pulse slows down. I think about the dinner reservation. How bizarre - I feel guilt for not canceling - as if anyone would blame me. Maybe that is the last act I will be remembered by... not showing as agreed at the predetermined time?

No way down.

The heat is increasing, I can hear the flames now. The world is oddly silent in this endless screaming roar of ultimate consumption. The wind turn and I am engulfed in the acrid burning smoke. I try to breathe, but my lungs refuse the black liquid air and I cough, eyes running. I'm not ready for this? Drowning, like a fish in toxic water, gasping for air?

No way down.

I crawl across the floor towards the exterior wall. A small blue crack of heaven. No glass. I breathe, heave, suck down the cool air like I am drinking. I see the square from here, the faceless ants looking up in horror, milling about, powerless. I hear my colleagues dying now. Screams of agony, rasping cough, barely audible over the flame. The sounds are worse to take than the searing heat.

No way down.

Fucking Hell! This can't be! There must be a way! The heat shimmers under the ceiling now - like an oilslick. I know there is only a matter of minutes, maybe seconds before the heat jump up from the floors below. To the west is a jagged mess of broken glass, bent steel and office furniture crammed up towards the wall. The fat black smoke pours through the blocked doorway and I can see flames.

No way down.

"Dearest, I have a surprise for you. Meet me at 53rd and 5th - 7PM <3" - A yellow post-it on the fridge. A promise I can't keep. I never were any good at keeping promises. Oh, the irony... I think of you - how I already miss you. I will always be with you, you know. I know you know. I wish I could ... you know ... I just wish ... to see you once more...

No way down.

I am not going to die like this! Trapped! Barbequed like a New York Strip steak! I look out into the clear blue sky. I seize the edges between the steel pillars. There is a tormenting second before I become completely calm. There is only one step between me and the abyss. I close my eyes and take one step. I hear nothing but the wind as peace flow into me, and the inevitable no longer worry me.

Father, take me

Down.

--

P.S. In NO WAY should this be interpreted as support of ending one's life by intent. This was an extreme situation - not depression, heartbreak or dementia.

Riss i et sinn

jeg rekker hånden ut
og rører ved din skygge

jeg har lovet meg selv
å gi slipp helt og fullt

og lykkes med å glemme deg
like lett som jeg ville

kunne glemme å puste

--

Carved into my mind

My hand reaches out
and touch your shadow

I promised myself
to let go, completely

and succeed in forgetting you
just as easy as

I would succeed forgetting to breathe.

Selvransakelse

Jeg er ikke bemidlet, holder ingen statusposisjon og kommer ikke fra en mektig slekt. Jeg mangler dessuten frekkhetens nådegave og har vel aldri regnet meg selv som attråverdig. Allikevel gjør håp meg til et bedre menneske og driver meg til å arbeide hardere for å fortjene tillit og vennskap.

Om jeg fikk lov, så ville jeg være der når du trenger det som mest. Jeg ville tatt børen forsiktig av deg om du hadde tunge stunder. Jeg ville dele gleden med deg, eller gråte ut sorgen sammen med deg når det behøvdes. Jeg ville løftet deg opp om du skulle snuble og falle. Jeg ville ta deg på mine skuldre og bære deg frem om du ikke lenger klarte gå.

Min kjærlighet føles så ufattelig mektig, men allikevel så usigelig maktesløs.

Er jeg for forsiktig? For usikker? Er det det ytre? Bør jeg vise mer handlekraft og være mer bestemt? Er jeg kjedelig? Er jeg ikke nok til stede? For åndsfraværende? For barnslig? For ivrig? Viser jeg ikke nok følelser? For mange følelser? Burde jeg være mer krevende? Forlanger jeg for mye? Stiller jeg for mange spørsmål?

Hvordan blir jeg verdig kjærlighet?

Jeg har ingen svar.

Melankoholiker

Nå har jeg det fælt, nå.
Uff og uff.

Grine litt, kanskje. (tørrhulker)
*snufs* ... næh-ei...

Hvor var jeg? Åh jo, fælt ja.
Ååååhhh så trist. Hun var ikke glad i meg.
*snufs*

(kjenner etter om det gjør vondt)
*hulk* *snufs*

Men hun hater meg ikke. *snort*
Skulle ønske hun hatet meg.
DA hadde det vært fælt, da.
*snufs**snufs*

Men hun er jo så god
for god for meg...
(tårene renner stille)

--

Prøvde på en måte å gjøre narr av meg sjøl og det å synes synd på seg sjøl, men lyktes ikke helt. Narren gråt.

Se opp

for blødende hjerter
de setter flekker

Bittersøtt

du kjenner følelsen
det brenner under mellomgulvet
og sitrer ut i fingerspissene

du vet hvordan
den bryter seg opp
gjennom brystet

gjør halsen tykk
og blir liggende
som en sølvrand under øyet

du tenker på alt
som aldri vil bli
og blanke spor farer over kinnet

allikevel elsker du

--

Bittersweet

You know the feeling
A fire in the abdomen
A tingle in the fingers

You know how
it forces it's way
through your chest

makes the throat thick
and make a line
like silver, below the eye

you think of all
that can never be
and shining tracks cross your cheek

and still you love ...

Føniks

Jeg fortæres av kjærlighetens ild
sa jeg

falsk alarm, vennen min
sa du
og kom ikke til redning

tredjegrads forbrent, kvalt av røyk
sank jeg ned i asken

sovende i fjær venter jeg
på henne som kan puste liv i forkullede rester

drømmen lever fortsatt

--

Phoenix

I am consumed by the fire of love
I said

it is a false alarm, my friend
you said
and never came to my rescue

burned to the third degree, suffocating from smoke
I sank into the ashes

sleeping in feathers I await
her that can breathe life into the charred remains

the dream is still alive

Om Tennyson og Platon

Jeg fortalte henne alt
og fikk et vennskap

"It is better to have loved and lost...", MY ASS!

Tennyson var en kald fisk
og Platon var faen meg homo

Til Kjetil

sjokket

sjelden form, sa du
gode muligheter

livet ble viktigere
du trakk alle nærmere

vi snakket
smilet satt løst (som alltid)

gamle spik, hemmelige tanker
"alle regnbuens farger...", "ja... og rødt"

det gikk fremover
til kreften satte seg imot

selv inn i døden maktet du å finne kjærlighet
til livet, til oss, til henne som holdt hånden

kapellet var fyllt til porten
byen tømt

du lever fortsatt
i oss

evig ung, evig elsket

Innsikt

de ti tusen første steder
jeg så deg

hadde jeg ikke innsett

jeg vil aldri bli
trett av å se deg

nå som jeg vet

gleder jeg meg
til de ti tusen neste

Naturist

jeg øker takten
det svupper, spruter

jeg kjenner solen varme oss
duft av krydder, jord, blomst

mykheten din, du duver
små tuer som skal forseres

så vakker, så naken
høstfarget

lyden av tung pust
min
du er langt stillere
sender meg drag av frisk pust

snart fremme, svetten renner
forventningsfull
snart tilfredsstillt

bekken sildrer der du tar slutt

jeg er kommet
frem

jeg skyller av myrjorda og tar frem hyttenøklene

Poser

you strut around in your washed out designer shirts
frayed sleeves, as if you could not afford better
dressing down for the plebs and common people

the incredible resemblance
to some soap actor, faded into oblivion
and whose name have slipped my mind

always carrying that lopsided smirk
like an insight of great importance
but not shared

you carry the burden of family wealth faded
the insolence of the apparently untouchable
the unfulfillable promise of greatness by proxy

you are ignorant to fact that we have seen you
the real you
the scared kid turned bully

the self-centered psychopath leeching off
every weak young thing that cross your path
and your insecurity when facing true personality

we see right through you
the shallow drone emulating fame
life without living, mind without thought

poser

Brukermanual

Dersom kvinnen hadde kommet med brukermanual
ville hun antagelig ankommet pakket separat

Først hun, i en liten nett forpakning fra Dior eller D&G

Deretter, et kort brev fra Oslo Havnelager med anmodning
om å snarest hente tilhørende dokumentasjon
pakket i treogtredve containere


Selv har jeg en av og på knapp, tonekontroll og volum

Potensiale

Sterkest er den tanke som aldri har blitt tenkt

i sinne
eller anger

men bare i uforfalsket glede


Svakest er den hensikt som innynder

med falske håp
og tomme intensjoner

og kun jakter på tilfredsstillelse


Lykkeligst er den som vet
å skille mellom den svake og de sterke

Rimelig Kritisk

Rikke limer ikke sine limericker inn i slike silkeinnviklede gimmicker
men øver låner prøver stjeler røver raner slår ihjel eller myrder stikker
kniven inn i alle ord og kriker som hun liker når de sniker eller skriker
seg inn i Rikkes ikke alt for tricky ramle romle tanke tumle psykoanalytiker
alarmerende rop-om-hjelp indikerende skråsikre vingledikt karakteristikker.

Rikke vi'kke dikke med rike flinke lanke-vinke tomme-tanke-tenkende
dag ut og inn-driv-dankende slankepillespiser-bankende
selvros-egotripp-forankrende frappucino kaffebar vankende
stadig highscore sankende wankers.

ABC

Alle bælmet Curaçau da Egon fikk gå hjem i Januars kalde lys med noen omstendelig planlagte quisling-røver-streker tenkt ut ved Watt x Y-zero. Ærre øl å?

Interim Enderim

Enderim har ingen ende
ordet kan man snu og vende
skulle jeg gå tom til slutt
så snur jeg boka inn og ut
for alle ord skal gjennomprøves
dersom rimordkraft skal øves

Synes du at rim er tøv
så synes jeg at du er sløv
for det er ikke alltid lett
å rime som en helt komplett
og gjennomprøvet filolog
med stålgrep om det norske sprog

Om du har det slik som meg
og samler rimord på din vei
kan hende at du finner ut
at riming gir deg smiletrut
og glede over ord, kan hende

og da

kan rimet gjerne ende

Anger

Ordene falt til jorden

Stillhet
Knugende, knusende

Skuffelsen
Den totale mangelen på respons

Er det slik det føles å dø litt av gangen?

Om jeg bare hadde holdt kjeft

--

P.S. Lettelsen var stor da det viste seg å være et teknisk problem og kommunikasjonen ble gjenopprettet.

Tsunami

jeg ser deg

du går forbi
snur
kommer tilbake

jeg stålsetter meg
mot bølgen av glede

men jeg skylles alene opp
på samme strand
hvor jeg engang badet
i din oppmerksomhet

Risikosport

Jeg står på toppen, litt nervøs.

Vissheten om at han som startet foran meg ikke klarte det, tynger og gjør meg usikker. Jeg ser at noen har valgt å tråkke ned på utsiden.

Skal, skal ikke...

Det står to-tre stykker rundt han som falt der nede. Ser heldigvis ikke ut til at han ble alvorlig skadet.

Jeg studerer traséen steg for steg. Det burde gå greit, bare jeg unngår det vanskeligste partiet i begynnelsen. Taktikk er viktig. En slagplan. Hva om..., lissom. Man må tenke litt på mulige utfall.

Han bak meg virker også utrygg. Han skifter vekten fra ben til ben og justerer antrekket. Vi ser på hverandre og på han der nede.

Nå eller aldri ... "Aldri" ser stadig ut som et bedre alternativ, men jeg må jo ned før eller senere.

Jeg bestemmer meg raskt for at det er like greit å få det overstått, og setter utfor.

Jeg unngår akkurat det vanskelig snødekte ispartiet på toppen og suser ned mot midtseksjonen. Skifter raskt tyngde fra ben til ben for best mulig grep.

Svarte! Jeg er for nær gjerdet og prøver å korrigere... går klar med et nødskrik og prøver å forberede meg for den siste kneika. Blank stål-is glitrer mot meg og jeg prøver desperat å unngå skrens. Hold deg på beina, for helsike!

Det hamrer under beina og jeg raser over målstreken ganske så på halv-tolv, men makter akkurat å hente meg inn tidnok til å unngå den skadede som fortsatt ligger nede. Jeg sklir inn til stans, og publikum applauderer.

Neste mann er i gang. Jeg ser han allerede har problemer etter å ha passert det farlige området. Han kommer ikke til å unngå gjerdet, tenker jeg, men jammen går han akkurat klar.

Nå er han helt klart i ubalanse og det går som det må. Han skrenser på stål-isen og beina forsvinner ut som om han ble truffet av en kroppstakling. Dette kommer ikke til å gå bra.

Det går kast i kast, og han har tydelig vondt når han endelig raser ned på sletta, men han kommer seg på beina igjen. Han gjør grimaser og kikker oppover.

"Det er faen meg på tide at vaktmesteren strør trappa!"

Grå stær finner veien hjem

Løvet legger seg over marken.
Marken ruller seg over på siden og lukker øynene.
Det suser i sultne vinger og trærne ikler seg nye fjær.
En eksplosjon i grått suser videre - stuper, dreier, stiger.
Svermen følger blindt sin leder med usett presisjon.
Grå stær finner veien hjem.

Blindehund

Jeg snubler rundt i mørket
mens jeg leter etter deg
og alle mine tær er forslått og blå.

Jeg prøver å gå etter lyden,
men alt drukner i støyen
fra mitt bankende hjerte.

Jeg snur meg etter
hvert lille drag i luften
og håper jeg er på rette sted.

Jeg snuser inn alle dufter og innser at
jeg er ubrukelig som blindehund.

P.S.
Hvit stokk ønskes kjøpt, evt. Blindehund.

P.P.S. Også interessert i GPS, modell Amor.

Relativitetsteori

En evighet er ikke nok
til å beskrive tiden
fra jeg falt for deg
og til du oppdager meg.

Alt er ikke dekkende
når jeg skal beskrive
hva du betyr for meg
og hva jeg helst vil gi deg.

Ingenting er for mye
når jeg summerer
mine feil og mangler
og hva som kan forbedres.

Uendelig er utilstrekkelig
for å beskrive følelsen
av savn når du går
og av lykke når du kommer.

Får jeg?

Får jeg

holde godt rundt deg
bringe deg hjem
verne trygt om deg
løfte deg frem

gi deg min glede
være din mann
ditt hjerte forlede
tro det går an

stille din klage
dele all sorg
være din hage
vokte din borg

stoppe alt skjendig
verge din sjel
dø, om nødvendig
slå døden ihjel

glemme all ondskap
stryke ditt kinn
sverge deg troskap
kalle deg min

Lunsjinnsikt

Jeg forsto det ikke før i lunsjen på Fredag.

Hvorfor trives jeg så godt, og kan arbeide så hardt uten å bli sliten?

Ingen pekefinger eller bebreidelse, bare spørsmål om "Hvordan kan jeg hjelpe deg til å løse problemet"?
Alle utfordringer blir møtt med holdningen "Dette kan vi løse sammen"!

Jeg har ikke fått ny jobb. Jeg har fått ny familie.

Åndenød

Hver gang vi puster
er vi ett åndedrag
nærmere døden

Hold pusten så lenge du kan

Forleng hvert levende øyeblikk
til en uendelighet
uten frykt

Pust så rolig ut

Blitzfreud

Stille stille

Uten lyd

Faller roen

Over byen

Med unntak

Av noen

Intense rom

Hvor elskende

Kaster seg

I armene

På hverandre

Og lever

Sterkt sterkt

Mer Möller's Tran, Takk!

Jeg er ikke den første til å oppdage at kvinnen er et mysterium.

Jo mer jeg lærer om henne, jo mer innser jeg at jeg aldri vil kunne komme i nærheten av å forstå henne fullt og helt, og at det kanskje ikke er meningen heller.

Jeg er nesten sikker på at hun ble skapt slik for at jeg skal ha en utfordring jeg må jobbe kontinuerlig med - non-stop - 24/7 - hele året - hele livet. Jeg kan liksom ikke gjøre en kjapp innspurt og være ferdig med det. Her snakker vi om å brette opp armene og jobbe jevnt og trutt med et vagt håp om å ha forstått nok til å bli elsket tilbake.

Før jeg engang kommer så langt, så må jeg over det første hinderet. Jeg må finne hun som tenner gleden, lysten og håpet i meg og det er jo som å lete etter en nål i en stakk av nåler... Hadde jeg ikke vært så dårlig i statistikk, hadde jeg antagelig gitt opp før jeg begynte på grunn av de utrolig elendige oddsene.

Det er hardt arbeid å finne den rette. Du har dette problemet med at du stikker deg i hjertet, gang på gang, mens du forgjeves leter gjennom nål etter nål. Kvinner slipper dette med nålene, de kysser frosker i stedet. Jeg vet ikke helt hva som er verst. Det samme kan det være.

Når du har lett så lenge at du nesten har vendt deg til smerten, kan det hende at hun rett og slett snubler over deg mens du ligger og famler etter pakken med Salvequick plaster du trengte for å lappe sårene.

Du er naturligvis fullstendig uforberedt - litt sånn som bilister ved den første snøen. Det går hit og dit på glattisen, du famler etter feste og alt er et kaos. Sjansen er at hun ikke har lagt merke til ditt egentlige deg, men bare sånn litt uvørent dultet borti deg med et kort "Oppsan" hvorpå hun raskt gjenvinner balansen og navigerer videre.

Det gjelder å være raskt på bena igjen og ikke la henne forsvinne ned en sidegate, men smile ditt beste smil og prøve å få igang en dialog. Esken med plaster kan du smyge ned i lommen mens du later som du børster av deg nysnøen.

Du innser at du har hatt ufattelig flaks. Hun bare dukket opp, og du var så heldig å være der. Lite aner du at det er nå utfordringen virkelig begynner.

Jeg lurer på hva man må betale for førsteutgaven av "De 2500 Første Steg Til Å Vinne En Kvinnes Kjærlighet"?

Begjær i det offentlige rom

Jeg lener meg frem
stryker deg over håret
hvisker "Kyss meg"
slik at bare du hører det

Tar armen rundt deg og kjenner
varmen mellom oss blusse opp
mens jeg sakte smyger meg
inn i din favn

Fører hånden rundt nakken din
kjærtegner deg
til du klemmer deg inntil meg
og lukker øynene

Kjenner håret ditt
kile meg i nesen
lar duften av deg fylle meg
med iver og forventning.

Så mykt, så mykt, møtes vi
hud mot hud
og ingenting kan lenger skjule
vi har glemt hvor vi er

Nerdens DB problem

SQL> SELECT COUNT(*)
  2 FROM (SELECT DISTINCT han, hun 
  3   FROM befolkningen 
  4   WHERE (hun.alder BETWEEN han.alder-6 AND han.alder+6) 
  5     AND (han.elsker LIKE hun.elsker)
  6     AND (han.singel AND hun.singel)
  7     AND (han.id = "Nerden")
  8     AND (hun.interessert > 0)
  9 ) 

 COUNT(*)
----------
         0

"Sukk..."

Fjortifire

Jeg tror ikke jeg har hatt det slik siden jeg samlet på tegneserier og spilte trombone i skolekorpset. Så usikker og avstandsforelsket, mener jeg.

Min første store kjærlighet. Hun var uimotståelig og uoppnåelig. To år yngre enn meg, men du hva det betyr i ten-årene. Hun var en ung kvinne, mens jeg fortsatt var en fjortis.

Vi vanket sammen i flere år, og jeg ble revet i to av å se henne falle for en gutt som var noen år eldre enn meg. Han hadde førerkort. Selv hadde jeg en 5-girs halv-racer.

Jeg fikk aldri fortalt henne hva hun betydde for meg. Jeg var knust, desimert, tilintetgjort. Hun var lykkelig, og jeg kunne ikke få meg selv til å fortelle henne at jeg elsket henne. Jeg led i stillhet.

Hun flyttet utenbys en tid senere og vi mistet kontakten. Det var en sørgelig mager trøst at heller ikke min rival fikk beholde henne. Faktisk syntes jeg litt synd på ham.

Jeg tenker fortsatt på henne, av og til - om hun har det godt, om hun er lykkelig. Jeg håper det. En del av meg elsker henne fortsatt.

Jeg har aldri trodd at jeg skulle oppleve slik kjærlighet igjen, helt til den dagen du møter blikket mitt og noe vidunderlig og fullstendig uventet hender!

Et hjertekammer som har vært nedlåst og dypfrosset i nesten tretti år sprenger seg fri fra dvalen! Det verker så sårt og så sterkt, så godt ...

Du er en Kvinne og jeg er fjortifire og forelsket.

Hei, det er meg ... (Kommunikasjonsproblemer 2)

"Hvordan har du det? Så bra! Jo takk, jeg har det bra, jeg og."

Løgn nummer en. Du har det slettes ikke bra. Du rives mellom ville hester og vet ikke din arme råd for hvordan du skal fortelle hva du føler for henne.

"Så fint... mm... ja... ja, ikke sant?"

Bla, bla, bla... Du må slutte å trå vannet. Dustemikkel! Bare si det! Hva er det du venter på? Pent vær? Lottogevinst? At hun ringer på døren og sier at hun har tenkt på deg og håper at du liker henne bare litt? Jaaa... særlig!

"Du, jeg bare lurte på ... Hmm? Hva sa du? Åh, sier du det? Nei, det kan jo ikke ha vært noe særlig. Gikk det bra, da? mm... mm... Det var da godt."

Du er alt for varsom og korrekt. Selvutslettende. En tafatt fjott med tøfler. Det derre var en triviell tidsfyller og du skulle ha plukket opp det med en gang.

"Hva? Nei, det var ikke noe viktig. Tenkte bare på ..."

Løgn nummer to! Ikke viktig? Er du helt dust, eller? Her prøver du å fortelle henne at hun redefinerer det kjente universet til å være et levelig sted og at uten henne er du som en fjær i vinden. Kom til poenget!

"men, hvis du har det travelt kan vi ta det i morgen. Neida, ikke noe problem. Det går så bra så. Snakkes i morgen... Ha det godt! Ha det!"

Åhh såå søtt... Du er vel snill vel... Er du mora hennes, eller er du en mann? Gjør noe da! Ikke bare pjatt! Få ut finger'n og si det!

"Jeg els"*KLIKK*

Dårlig timing

Ridderen. Selve symbolet på det essensielle av det å behandle andre med respekt. Selvoppofrende, tjenestevillig, en episk selvkontroll og fullstendig til å stole på.

Og totalt gått av moten. Jeg er født 600 år for seint.

Bergtatt

Jeg vet ikke hvordan det skjedde. Det er jo ikke sånt man går og venter skal skje. Det bare skjer når man minst venter det.

Når det skjer - så kommer det dundrende som et fullastet vogntog og man står der som et dådyr fanget i lysene. Det treffer deg med en kraft hinsides alt annet, og du slynges ut av ditt trygge jeg og inn i et univers av motstridende følelser. Jeg har da ikke bedt om å bli forelsket? Gå din vei ... bli hos meg! La meg være ... hold meg hardt! Ikke si noe ... si at du elsker meg!

Hvordan kunne jeg som i årevis har gått alene på venstre side av kjærlighetens landevei med refleksen ute, bli truffet så hardt?

Kanskje er det latteren hennes. Den er så varm og god. Den bobler og danser og kiler meg slik at jeg kan ikke annet enn å le med.

Kanskje er det blikket hennes. Blått, stødig, åpent, ærlig. Det stryker over meg som som morgensol og varmer hele meg. Verden er bare et sted der ute når hun ser på meg.

Kanskje er det stemmen hennes. Om hun skulle la seg rive med og snakke som en ustoppelig foss, så kunne jeg ikke få nok av den. Musikalsk, som en melodi, lystig, alvorlig, kraftfull, lavmælt.

Kanskje er det hennes personlighet. Hun er ekte, jordnær og har ingenting påtatt over seg. Leken og impulsiv, men ikke dumdristig. Hun inkluderer, roser, refser, trøster, lytter, leder. Jeg ville gå gjennom ild og is for henne.

Kanskje er det kroppen hennes. Liten, nesten vever - smidig og lett - myk og samtidig kraftfull. Jeg kunne se på henne i all evighet og finner henne så ubegripelig vakker at det nesten gjør fysisk vondt når jeg må forlate henne.

Kanskje er det hennes intelligens. Fornuftig, kunnskapsrik, lærenem og lærevillig. Tålmodig og likevel utålmodig. Intenst tilstede og interagerende. Allikevel beskjeden, nesten unnskyldende. Hun skulle bare vite hvor stor respekt jeg har for henne.

Kanskje er det hennes sarthet. Mykheten som kommer frem når hun snakker om sine nærmeste. Den tydelige várheten når noen brysker seg. En sjelden gang innimellom kommer svake spor etter tyngre tider til syne. Jeg vil aller helst holde om henne og fortelle henne at jeg vil beskytte henne for evig og alltid.

Jeg ligger i veikanten med blødende hjerte og knuste illusjoner om trygghet. Jeg håper hun finner meg og redder meg. I mellomtiden lar jeg smerten fylle meg med glede over å være i live. Så lenge det gjør vondt, så vet jeg i det minste at jeg lever.