Placebo

Jeg ser på alle ansiktene rundt meg... De glitrer og ståler og jeg ser at de ler, men jeg hører ingenting over de skjærende lydene av forvridd metall og knust glass i mitt indre. Jeg har vært død i tre dager nå - uten puls - kald og følelsesløs. Et levende lik. En eksistens uten liv - en samling av atomer i form av klaser av molekyler som i sin helhet utgjør noe som minner om ett menneske. Hun ville ikke ha meg. Dette skallet... dette jeg'et. Det var slik jeg opphørte å leve. De ser på meg nå, fortsatt med smilene på ansiktet. Jeg strammer munnvikene, trekker overleppen tilbake - flekker tenner. Jeg kniper litt i øynene for å skjule at de er døde. I denne belysningen kan det passere som erstatning for et smil.