Arrogante ambisjoner om å feile

Perfeksjon i kunstformer er et tveegget sverd. Du kan pusse og file i en evighet. Resultatet er enten så blendende skarpt at det er uforglemmelig, eller du står igjen med noe rundt og uformelig hvor du har pusset så lenge at det unike forsvant.

Hvor mye er for mye? Når vet man at det er bra nok? Hva kjennertegner nok? Kan man tillate seg å gjøre feil? Skal man korrigere sine feil? Skal man akseptere at andre korrigerer ens feil? Skal man favne kritikk og tilpasse seg hver eneste endringsforslag? Skal man ta til seg all kritikk og forsøke å finne den lille kjernen av viten som kan forbedre vårt potensiale?

Om vi ikke strever etter perfeksjon til enhver tid og ikke feiler andre ganger enn gjennomtenkt og bevisst, hvordan kan vi da se forskjell på slurv eller det helt distinkte bevisstgjørende feiltrinnet?

Ville vi idag satt pris på Da Vinci, Mozart eller Shakespeare om de ikke var perfeksjonister? Vil vi om hundre år sette pris på Sex Pistols fordi de utstrålte sin imperfeksjon så gjennomført bevisst?

Vi kan alle oppnå å være middelmådige. De fleste ser ikke forskjellen på perfeksjon og middelmådighet før det er for sent. Skal du virkelig lykkes i å feile, må du først oppnå perfeksjon.