Rekonvalesens

Jeg flykter fra bilder av smil gjennom smerte og trøster meg med anekdoter om å mestre større utfordringer. Vissheten om nye byrder jeg ikke får bære, blir til en knugende neve i mellomgulvet. Det plutselige fraværet av lys, gjør mørket dypere og seigere. Den lammende tanken på aldri å kunne dele verden i to like store deler, dytter fornuften inn i skyggene. Drysser hvitgnistrende salt inn i mine kløfter av utilstrekkelighet.

Jeg er overrasket over roen i meg. Forstår ikke hvorfor det tar så lang tid å leve etter at mitt senter er lagt i grus. Minuttene mellom hvert hjerteslag gjør dagene om til evige tomrom. Jeg vil vente nå. Håpe. Slik jeg alltid har håpet. Drømme om å finne veien tilbake gjennom labyrinten av ruiner. Starte gjenoppbyggingen av en fremtid jeg aldri har blitt lovet. Om jeg enda bare var sommerforelsket, og ikke pint av varme kattepoter som risser navn i meg langs kanten av avgrunnen.