Putekrig

Jeg har ikke før lagt hodet på puta før du legger deg i stilling og tar ladegrep. "Hvor har du vært?" Jeg nøler litt før jeg svarer "...åh, bare de vanlige vannhullene..." Jeg ser du sikter nøye før du trekker av... "Hvem var du sammen med?" Jeg svarer raskt, kanskje for raskt "Ingen! Vel... ingen du kjenner..."

"Ingen... Var hun pen, denne Ingen?" Du smiler ikke med øynene selv om stemmen erter, men jeg kan ikke dy meg; "Hun var dritschtøgg!" Bullseye! Jeg ser det gjør vondt, men later som ingenting. "Ikke penere enn meg?" - "Ingen er så pen som du da, kjære!" Fy faen så sarkastisk jeg kan være - "...og han derre personlige trener'n din mener visst det samme..."

Du løfter hodet fra puta og ser på meg; "Hva mener du!?" "Han hadde jo hele tunga ned i halsen din ..." sier jeg og fyrer løs med det tunge artilleriet. "Jeg..." begynner du "... og henda hans var jo limt til rompa di!" avbryter jeg. "Jeg ble overrasket - han tok seg friheter..." - du trekker deg tilbake og regrupperer - "... og dessuten var han jævlig god til å kline!"

"Ingen er så god som ... ingen ... til å kline! Hun kunne sikkert knyte skolisser med den tunga!" Jeg ruller meg over på siden og stryker handa ned langs skuldra di og runder neven rundt brystet ditt. "Skal jeg vise deg?" Jeg venter ikke på svaret, men bøyer meg nærmere som for å kysse og med ett ruller vi rundt i brytekamp.

Villere og villere bryter vi rundt til du sitter overskrevs på meg og holder henda mine bak hodet mitt. Du presser deg ned og litt bakover og vet du har full kontroll. "Jeg banker trener'n og vinner..." sier du - og tar kveletak på meg uten hender. "Jeg løy... hun var ikke schtøgg... men dritfin!" Jeg setter hælene i madrassen. "Og jeg hadde hendene limt til rompa hennes..." - jeg smeller ei hand ned på skinka di, og du knyter sløyfe på min tunge samtidig som vi eksploderer i en altoppslukende ildkule...

Putekrig er et helvete.

En høy grad av uforutsigbarhet

Jeg lukker øynene og går ut i gaten. Jeg kan høre en bil komme ned forbi kolonialforretningen. Det smeller i dekkene på brosteinen og jeg vet det er bare sekunder før den når meg. To raske steg fremover, og jeg når den andre siden like før bilen passerer bak meg. Adrenalinet pumper nå, og jeg kjenner nesten ikke smerten når jeg treffes av joggeren.

"Men sje dæ fer da! Du vasse jo ruint som om du va heilt blind!?" Hun er sint og stemmen klemmer meg opp mot veggen - ansiktet først - fortsatt med lukkede øyne. "Uff, gjekk det bra me dæ?" Jeg kjenner hånden hennes på skulderen og hun dreier meg rundt for å se på meg. "Du e jo likbleik!" Jeg åpner øynene og ser på henne... Hun er vakker.

Jeg blunker prøvende, som for å teste om jeg faktisk ser. "Du må jo sje dæ fer!" formaner den vakre sinte kvinnen. "Såg du ikke bilen heller?" Jeg rister sakte på hodet. Jeg kan jo ikke fortelle at jeg gikk ut i gaten med øynene igjen - da tror hun jo at jeg er gal. Jeg er jo ikke gal? Det er bare det at jeg liker å planlegge aktivitetene slik at de gir en høy grad av uforutsigbarhet.

Når jeg venter på trikken, og min trikk kommer - lukker jeg øynene og blir stående. Når neste trikk kommer - går jeg på uten å se hvilket nummer den har. Jeg håper liksom den skal ta meg til et annet sted i livet. Når jeg skal på kino, lukker jeg øynene og velger en tilfeldig film med fingeren. Det er ikke alltid det virker etter hensikten. Jeg har sett Benjamin Button fire ganger de siste ukene.

"Du må vær meir fersikti..." Hun stryker over kinnet mitt, innser hva hun gjør og trekker hånden raskt til seg. "Æ meinte ikke å ..." Jeg lener meg fram og kysser henne raskt før hun rekker å si mer, snur ryggen til henne, og går nedover fortauet. Jeg ser meg ikke over skulderen, men hører raske steg følge etter meg. Ei hand smyger seg inn i min, og jeg kjenner meg litt mindre alene når jeg ser ned på det smilende ansiktet. "Æ like dæ," smiler hun, "du e ikke som andre."

Jeg lukker øynene.

Kattemat

"Jeg liker ikke tunfisk" sier hun. "Det er kattemat."

Jeg åpner forpakningen. "Hører du meg ikke? Jeg vil ikke ha!" - hun høres irritert ut nå, men jeg later som jeg ikke hører henne, tar ut fisken, og legger den på en tallerken. Hun smyger seg inntil og ser opp på meg - "Kan vi ikke bestille noe... Sushi eller Sashimi..." - Jeg sier ingenting, men renser emballasjen og skyller den i kaldt vann.

De grønne øynene studerer meg med en kjølig distanse og hun spør "Hva tenker du på, egentlig? Vet du at de dreper delfiner når de fanger tunfisk? Vil du virkelig støtte slik bestialitet?" - Jeg ser på henne, og hun slår blikket ned og trekker seg unna.

Hun furter ""Du er ond. Tenk på de stakkars delfinene..." - Jeg deler opp tunfiskbitene med en gaffel, men moser dem ikke helt. "Jeg er sulten! Jeg vil ha Sushi!" - Hun klager høylydt og jeg skynder meg å sette fatet foran henne.

Glemt er Sushi og furting - hun forsyner seg ivrig.
"Vet du... jeg tror tunfisk er det beste som finnes..." maler hun.
"Katteprat" tenker jeg.

Nær

vi smiler

jeg stiller meg
tett inntil

berører armen og blir alvorlig
ser inn i deg

klemmer handa
snakker fritt

tar rundt deg og holder

legger kinnet inntil
ditt

ser mitt snitt
kysser

uinvitert
men velkommen

Deg

jeg kjenner deg
men vet ikke hvem du er

jeg besøker deg
men vet ikke hvor du bor

jeg holder deg
men hendene mine er tomme

Neandertalerhimmel

Det var sent på dagen og solen sto litt skrått på hvelvingen og kastet lange skygger. De to mennene gikk langsomt og nesten nølende fremover med hevet arm og våpenet klar til bruk. Steg for steg, nesten lydløst, nærmet de seg skrenten ned mot vannhullet. Det summet i insekter, og omgivelsenes orkester hadde spilt opp til aftenkonsert med sikadefioliner og kvitrende arier. De smøg seg over kanten på toppen av skrenten, gravde hælene inn i sandjorda og skle ned til en lett rasling av sand og småstein før de huket seg ned bak bregnebladene.

Begge speidet og lyttet ned mot tråkket inn til vannhullet. Noe stort brøler ikke så langt unna, men mennene enset ikke lyden - vet den er harmløs så lenge man ikke går rett foran nesen på den. De venter tålmodig, uten en lyd, uten et ord. En bevegelse fanger oppmerksomheten til den ene, og han tar forsiktig på armen til andremann - peker og indikerer at noe kommer på stien.

De ventet, og lot målet passere før de reiste seg samtidig med våpenet rettet og klart til bruk. Målet hadde kommet nesten helt frem til vannhullet da det traff ham. En sverm av illsinte små stikk hamrer inn i rygg og nederst i nakken og han skvatt til og skrek i smerte.

Olsen ser spruten av paintballmalingen på døra til pub'en og hører hylene og gapskrattene hjalle fra skrenten, og han snur seg og skriker "HELVETES DRITTUNGER!" men ser ikke annet enn ryggen på dem der de kravleklatrer leende over kanten og forsvinner inn i skogholtet. Han vet han ikke har en sjans til å ta dem igjen - han er trøtt, feit, og øltørst.

Han ser oppgitt opp på den dypblå himmelen, sukker og mumler "... jævla neandertalere..." og tar tak i døra inn til byens bruneste pub. Lenger ned i gaten brøler det i en søppelbil med fargeflekker på frontruta.

To sider

jeg kjenner en kvinne som elsker en mann
hun elsker ham slik bare få kvinner kan

forsmådd og forlatt med sin lille røst
skriver hun sanger og finner litt trøst

blind for hans feil, tapt for hans luner
med blødende hjerte risser hun runer

hun synger min sang, jeg kjenner refrenget
det skjærer i meg når jeg tolker poenget

erfaringer delt klarner fargeløs tåre
èn skjebne, èn båt, uten seil, uten åre

Pit pat pit pat

The pitter-patter of little feet - bare barneføtter klasker bestemt inn over stuegulvet med hendene fulle av buketter av hva mor ville kalt ugress om far hadde kommet med dem, men fra barnehånd er det fineste flora. Et smil og et blikk som kan smelte hjerter av is med stråler av ren glede, fyller på gledeskapitalkontoen til mor - og alle dager med skrikerunger er forlengst glemt. På gulvet er det pit pat pit pat spor av søle...

Gli-aksen

I mitt følelsesmessige univers navigeres det i mange dimensjoner. Jeg tar høyde for å av og til måtte gå i dybden, mens andre ganger er det viktigst å kunne vise bredde. Rekkevidden av hver dimensjon er ubestemmelig og variasjonene uforutsigbare. Det finnes flere dimensjoner i dette koordinatsystemet av mer abstrakt karakter. Impulsivitet, Ettertenksomhet, Naivitet, Fornuft, Sorg, Glede. Det er komplisert å sette et målkoordinat og navigere dit innimellom, men den aller viktigste aksen er allikevel fleksibilitetsaksen, eller gli-aksen - om du vil. Evnen til å tilpasse sin posisjon i universet for å finne største gledes vei gjennom livet. Uten en godt fungerende gli-akse, vil man ofte finne seg selv i feil krysningspunkt, uten mulighet til å korrigere sin posisjon raskt nok til å innfinne seg med situasjonen. Av og til føles min litt for velsmurt...

Veiet og funnet for lett

for god for meg
sa hun

en tung dom
å leve med

hvilke kvaliteter
undertrykkes

for idealvekt ?

Placebo

Jeg ser på alle ansiktene rundt meg... De glitrer og ståler og jeg ser at de ler, men jeg hører ingenting over de skjærende lydene av forvridd metall og knust glass i mitt indre. Jeg har vært død i tre dager nå - uten puls - kald og følelsesløs. Et levende lik. En eksistens uten liv - en samling av atomer i form av klaser av molekyler som i sin helhet utgjør noe som minner om ett menneske. Hun ville ikke ha meg. Dette skallet... dette jeg'et. Det var slik jeg opphørte å leve. De ser på meg nå, fortsatt med smilene på ansiktet. Jeg strammer munnvikene, trekker overleppen tilbake - flekker tenner. Jeg kniper litt i øynene for å skjule at de er døde. I denne belysningen kan det passere som erstatning for et smil.

Jesus i sidespeilet

Jeg holdt god fart. Det var ikke som om jeg hadde noe valg... Alt hadde gått galt og jeg hadde innsett at det var ingen annen mulighet enn å komme meg vekk, fort som faen. Hvordan kunne jeg ha tolket så feil? Hun virket så troskyldig, ærlig - rett og slett et pålitelig gudsord fra landet. Lite visste jeg at hun var en kaldt kalkulerende manipulerende bitch som bare hadde et mål for øyet; alt jeg eide og hadde.

Det begynte i det små... et hint her, et vennlig ord der. "Kan du ikke ta med en liten ting til meg neste gang du kommer?" spurte hun.

Jeg var som trollbundet av uskyldigheten. Det var ikke før jeg hadde gjennomført det siste ranet at jeg forsto hvor det bar. "Men ingen har jo rett til å ha slikt for seg selv" formante hun - og jeg, mitt nek - fulgte henne som en hund. Ventet på at madonnaen skulle hore skikkelig til og knulle meg blind...

Men det gikk ikke etter planen - den vakta skulle egentlig ikke vært på jobb. Hvordan kunne jeg vite at han var av den nervøse, pliktoppfyllende, og lett paranoide typen? Faens idiot!

Jeg var kommet ganske langt før de tok meg igjen... blinkende skarpe lys...

Jeg satte opp farten og var sikker på at NÅ går alt til helvete!
Det var da jeg så Jesus i sidespeilet...

binær

liv
død

alt
ingenting

hun elsket meg
jeg savner henne

det er ingen mellomting
og jeg er delt

Forhold

ingenting

større
enn

alt

Sittende stund

Foran PCen, foran TVen, foran frokosten, foran seteryggen på T-banen, foran kinolærretet, foran lånekonsulenten i banken, foran prekestolen, foran livet, foran evigheten.

Ambrosia

Med mitt skjegg i ditt, smaker jeg deg og ruller deg over tungen som en god vin. God sødme og syrlighet, med en tekstur som aldri opphører å forbløffe og glede, og med en underliggende varme som pulserer når jeg drikker i lange drag. Slik en gudedrikk med smak av liv...

Jeg ser hvordan ansiktet ditt gløder når ditt intense blikk møter mitt med en million volt, og jeg konsumerer deg mens du holder bak hodet mitt og trykker meg fast mens ansiktet ditt fortrekkes som i smerte og du lager lyder som et villt dyr - knurrer, hviner, stønner.

Jeg kan ikke lenger kjenne hvor du slutter og jeg begynner, og jeg tømmer begeret gang på gang.

Tilgi meg

alt jeg ikke gjorde
det jeg aldri sa

omsorg jeg ikke viste
gleder jeg aldri ga

dører jeg ikke åpnet
svar som aldri var ja

Sprit

Bedre med sprit i kroppen enn omvendt, sa man tidligere. Nå som man ikke kan nyte tobakk uten å bli uglesett... Hva betyr egentlig uglesett? Sett av en ugle? Åh nei... uglen så meg... den gamle burugla ved siden av... Haukugla bak disken på super'n? Men jeg digregerer... Nå kan man altså bare drikke alkohol, eller sprit om du vil... men ikke i mengder, nei... Måtehold må til. Å drikke med måte... enda en slik uklar grense... Det var jo ikke måte på hvor mye han kunne drikke... og han ble umåtelig full. Takk i lige måte! En glass, må te. Bort med spriten, drikk den opp. Bånnski!

Smålighetens uklanderlige overlegenhet

Ned langs nesen, et kaldt blikk
fra en frosset fantasiverden
uten evne til empati eller forståelse

Ord som kniver, skjærer myke sinn
river ned varmen og tramper på gleden
uten forstand til å fatte skaden

Hånlig latter, som fra en boks
spilt tilbake, gjentatt, på tomgang
som en dårlig kopi av noe ekte

Botoxfasaden sprekker, åpner seg
ut velter gallen, tomheten, ensomheten
som et rop om hjelp, formet som hat

Da du var ung, var livet mer levende
lysten lystigere, villheten villlere
og nettene mørkere... slik som sinnet ditt nå...

Hvorfor ble du slik en surmaget
hatende, glassmagasinknusetravende,
helvetes satans retrofi**e?