Rytmisk strev

Formfullendt er blitt mitt mål, men veien dit er lang.
Alt arbeid som jeg legger ned, hver setning og hvert ord.
Et kall, en strid, mitt ansikts sved, er kampen mot min trang
til alt av reglers hårde tvang, og fandens egen mor
at ignorere, slik at våre hjerters indre klang
kan gradvis vennes til et halvt uhørlig lite svik
mot gamle kjempers hårde kamp for rytme i sin sang,
for hver gang jeg gir slipp på dem, roterer det et lik.
Om reglene var gode nok for Grieg og Shakespeares verk,
og klinger, synger, lyder rent, hvert stykke og hver del.
Så drømmer, håper, ønsker jeg min stemme like sterk.
Jeg vil så gjerne skape ord som griper rundt din sjel.

Gledestårer

når jeg savner henne
stopper gleden

når jeg tenker på henne
stopper tiden

når jeg holder henne
stopper smerten

når jeg elsker henne
starter livet

Synspunkt

linsen fanger
fryser tiden

hvem er du
med smilet på

den samme som
når jeg ikke ser

eller blir du
en annen da

når jeg står
bak kamera





utfordringstema: bak kamera

Alltid til venstre

forsvunnet i
tankelabyrint
fortapt mellom
mørke vegger

veien ut skjult av
gnagende uvisshet

fortvil ikke
hold alltid
til venstre
mot utgangen



utfordringstema: alltid til venstre

Elementært

Det er ikke først gang han ser et åsted som dette.

Allikevel er det noe ved det hele som virket annerledes. Han kan ikke helt sette fingeren på det, men det er litt slik som når han er på vei til en venn, og så tenker "Låste jeg virkelig døren?". Den samme nagende tvilen. Han er rimelig sikker på at alt er som normalt, men denne gangen bestemmer han seg for å lytte til den indre stemmen og se over rommet en gang til.

Sofaen er foldet ut til en soveseng. Den er oppredd, men ingen har sovet i den. På bordet står det to glass, og en uåpnet vinflaske. Noen har satt en stor bukett med røde roser i en krystallvase, og dandert dem utover med stor flid. Det er faktisk en uvanlig vakker bukett... han noterer mentalt at han bør sjekke hvem leverandøren er, og vurdere om det er en passende kilde til eget bruk.

Hånden smyger ned i slåbroklommen og plukker frem Merskumspipen, mens han lar blikket gli over rommet. Hver lille detalj på skrivebordet i kroken av stuen blir studert og analysert, mens han nennsomt fyller pipen med tobakk fra den lille tobakkspungen i lær som lå i samme lomme. Duften er dyp og lett søtlig, med en anelse av ...

Da går det opp for ham. Whiskeyflasken står ikke på rett plass. Den skulle stått på hyllen ved baren, men i stedet står den på skrivebordet. Men, hvor er glasset? Eller er glassene? De er ikke på skrivebordet. Heller ikke på stuebordet, eller ved sjenken under vinduet. Han huker seg ned og lar blikket gli langs veggene og møblene. Der står de. To glass, innunder den oppredte sovesofaen. Begge glassene inneholder et par fingerbredder whiskey. 24 år gammel Glen Ord Highland Single Malt. Han får nesten vann i munnen, men - det er kanskje ikke helt riktig tidspunkt til å ta seg et glass.

Kjøkkenet er en del av stuen, og er upåklagelig ryddet og rent. I gangen inn mot stuen, står det en dør på gløtt. Gitt at den andre døren er utgangsdøren, og den litt mindre døren i enden av gangen helt tydelig leder til et kott, er det lett å fastslå at det må være døren til badet. Den oppslåtte sovesofaen er en tydelig indikasjon på at dette er en ettroms leilighet.

En svak sildrelyd kan høres fra den ikke helt lukkede baderomsdøren. Han tar et steg mot gangen, slår kneet i det lave stuebordet, og rekker akkurat å fange blomstervasen før den velter, mens han utstøter en gryntelyd i smerte.

Hvem er det? - Stemmen fra badet låter litt ertende, men den fortsetter - Jeg slo opp litt whiskey til oss. Glassene står ved sengen. Tar du dem med hit?

Han gnir den begynnende blåflekken på kneet, og beveger seg med en lett halting over mot sovesofaen, bøyer seg ned, og plukker med seg begge glassene. Han går i en bue rundt stuebordet, og bort til baderomsdøren - bruker venstre fot til å skyve døren åpen, og går inn på badet.

Frøken Watson sitter i badekaret og med hodet litt på skakke, ser hun ertende på ham og rekker ut hånden. Han gir henne et glass. Hun er alt annet enn påkledd, og svært vakker. Doktor Watson, I presume? - Han smiler skjevt og hever sitt eget glass til en skål. Hun smiler tilbake, og spør - ...så... du fant alle ledetrådene? Han nikker og sier. Det hele var ganske elementært. Neste gang kan du jo i det minste skrive hintene på post-it lappene i kode!



utfordringstema: merskumpipe

Effekt

en vanskelig kunst
nesten som
det å salte maten

det er akkurat passe
rett før
det blir alt for mye

Metamorfose

Jeg har en venninne... hun er slik et fint menneske... sånn som alle vil være, men ikke helt klarer... men hun har ikke helt fått det med seg - at det ikke er hun som må endres... men de andre.

Nasjonaldag 2009

I dag valgte vi norsk skog fremfor norsk barnetog. Vi tok på oss ferdemanns drakt, og gikk inn i norsk natur, med termos og skiver med brød og norsk geitost i sekken. Kvikklunsjen var med, og siden det var slik en festdag, skar vi opp litt importert vannmelon og la i en tett boks. Vi tok også med rikelig med friskt, rent norsk vann.

Røde maur, kvitveis og blå skogfiol satte nasjonalfarge på vår utflukt. I stedet for å kjøpe plastballonger, iskrem og pølser, og trenge oss frem blandt ti-tusener av bunad og dresskledde mennesker, rastet vi i stillhet i det grønne, og satte pris på den friheten som vi har, takket være nettopp denne dagen. Svarttrosten, Stålormen, Huggormen, og - svært passende - Flaggspetten møtte oss velkommen. Vi var forresten langt fra alene i marka, og det ble hilst tillykke med dagen titt og ofte.

Er det så noe galt med bunad og korps? På ingen måte - men etter 10 år i uniform, med utallige kilometer til korpsmusikk, flere kvadratmeter med vannblemmer og nok is og pølse til å rekke - vel, rimelig langt - så kjennes det liksom ikke så veldig viktig å stille ved toget.

Ved Sarabråten står det en bauta, med en lang liste over menn som falt der under siste krig. De ble bare 24-25 år gamle, og de falt for vår frihet. Jeg fikk lov til å takke dem for det på årets nasjonaldag. Det føltes rart - hvorfor skulle jeg takke dem bare i dag? Jeg burde jo egentlig være dem takknemlig hver dag?

Mange anvender denne dagen som en plikt å feire at man er norsk og vise at man er glad i landet og flagget sitt. En plikt å kle seg pent, smile til naboen, henge ut flagget, og oppføre seg pent.

Er ikke det noe man egentlig burde gjøre hver dag?

Solo

Det bruser rundt meg av sydende liv. Forfriskende bobler i knitrende aktivitet. De skumper og dulter, dytter, presser. Et liv under trykk. Alle skal fram. Nå, samtidig, og jeg er i veien. En hindring, et stengsel, en brems, en klamp om foten. Fellesskapet vil fram og forbi der jeg sperrer. Korka, sier de. Uforløst energi, sier jeg, og kjenner tørsten.

Styrke

kvinnen med
slik styrke
kjenner den
ikke selv

mellom slagene
nedlatende ord
frastjålet
sitt egenverd

hun trykker
alle til seg
og gjør dem
til sine

ser ikke
egen kraft
trollbinder
oss andre

alle elsker
henne slik
jeg og
elsker henne

ser du ikke
verden
ligger her
bare for oss

vi er
sterke for deg
slik du
gir oss styrke

Senter

Hennes fingre stryker nedover meg, og skaper skyggemønstre på veggen. I krokene skjelver skyggene i frykt for en sikker død, der hennes blikk sveiper ubønnhørlig, sakte, med samme tidløse rotasjonshastighet. Eliminerer hver eneste av dem, en etter en. Hun kan bruke hele dagen på å la seg gli over meg, og gjøre meg het, svett. Andre dager leker hun gjemsel og vil ikke være med dit jeg vil ha henne. Hun kan finne på å gjemme seg under dynen hele dagen, for så å erte meg på kvelden i det hun vinker farvel. Hun slår bena under katten. Den blir liggende - rett ut. Borte hele natten, troløs, feier hun over andre mens jeg sover. Jeg er ikke sjalu. Jeg vet hun kommer tilbake, og da er hun atter bare min.

Handicap

treffes i
rasende fart

lammet

ubevegelig
i stolen

overkjørt
av livet

Kjernefysikk i rotehodet (forkortet versjon)

øynene dine
holder meg åndeløs
på kanten av stupet

elektrisk forventing
usikkerhet
ser du meg eller på meg

stråler ut
kjærtegner deg som vinden
varmer deg

tør ikke senke sjoldet
brenne deg, skremme deg
med hjertet i nedsmelting

åpner litt
for lun varme
trekker deg nærmere

ord fosser, gløder
farer rundt i hodet
elsker deg, elsker DEG

om du visste
tok du plutselg hånden
så inn i meg og klemte den

men du ser bort
og jeg faller, uten håp
til du igjen fanger med blikket



Orginal versjon

Bittersøtt II

brann i mellomgulvet
sitrende fingerspisser

bryter seg vei
gjennom brystet

blir liggende som
en sølvrand under øyet

blanke spor over kinnet
for alt som aldri blir

allikevel elsker du


Original versjon

Elin leser sin "Sommeren på Barkøy"

Ja til glasshus av skjøreste slaget

uten lov sa jeg sannheten
ord gjennom glassvegg

ditt svar

rev meg fra pidestallen
ned blandt skarpe skår

lammelsen forteller

for meg betyr
din oppfatning

mer

enn min egen

En bestemor

Hennes smil, hennes latter, hennes mening om små katter, hennes duft, alle ord, hennes dager på vår jord

Lyrical Fauna: The Hippopoetamus

The Hippopoetamus can typically be observed flopping lazily in it's local watering hole, grazing on the rich flora of words and anecdotes. It may look docile and harmless, but do not underestimate this beast, for it is known to have verbally wounded more people than any other animal in the library. During the mating season, it is often seen quoting sonettes at midnight, hoping to attract a soul mate. It is highly protective of it's offspring, and will attack with surprising eloquence if it feels threatened. The Hippopoetamus natural enemy is the Cynicus Illitteratis (a venomous snake that also may be found near or in the watering holes).

Ingenting

Kanskje var det bedre da jeg kjente ingenting. Ingen stadig plage over tanker om ord som ikke skulle ha blitt sagt. Ikke denne rivende splitten ned langs ryggraden hvor hun holder tak, og hver lille ting hun gjør forsterkes en million ganger. Ingen lengsel etter å bli tilgitt, holdt, elsket. Kanskje var det enklere da jeg kjente ingenting.

Kvinneinfluensa

starter som
en klo i brystet

hele kroppen
verker

snufs etter snufs
øynene renner

hodet føles tomt
hjertet flyr

styrter

døden
like smertefull

hver gang

Amnesi

altfor mange ganger

har du tatt dine ting og gått
tar jeg deg tilbake igjen

altfor få ganger

slapp jeg deg fri til å være deg
var jeg fri til å være bare meg

aldri glemmer vi

vår inderlige netter
hver innbitte krangel

alltid glemmer vi

feilene vi gjorde
feilene vi gjentar

Rim i stim

Vi kan rime i svime og sammen lime flerfoldige ord hver eneste time, men uten en beat, et slag og litt slit, selv med mendger av sjarme og stor sjøltillit, vil sangen og dansen snuble og falle, for rytmenes regel vil påvirke alle.

Når slaget, takten, rytmen sitter, må du sile gjennom gitter, alle de små ordbanditter, som gir rimsmeds mareritter. De passer slik som et par sokker, hvorav lyd av ringeklokker, klinger sterkt og gjør oss arge, dersom sokken har feil farge.

For slik som sokker går i par, må ord òg følge fotefar, og ordet bak må mer enn nesten, passe til den første lesten. I bryllupssangens vakre glød, kan skribles ned som hvetebrød, de ord vi helst vil si med mjød, og sette inn til bruk av nød.

Når dikteren sitt rim forfatter, blir det flottest når han atter kaster ut de marekatter, vortesvin og rimrabatter, sirkushatter, spikermatter, kreti, pleti, attpåklatter, alle ord som nesten rimer, men som ei ditt rim betimer. Plukk nå frem det aller beste av ditt ordforråd som neste!

Postludium ad studium:

Kan dine ord synges og bli til en sang,
så sitter rimet ditt, gang etter gang.

Konkurranseinstinkt

livet er en kamp
mellom vilje og evne

det du først ikke evner
kan du ville deg til

Paper Hits Rock Bottom, Rock Crumble

Once upon a time, there was chaos. There were no borders, no laws, no papers to sign, no papers to read, no threatening letters to cease and desist, and people threw rocks and fists to no end. There was no consequence.

Then along came paper.

Actually, that is technically not entirely true. Rock was the first permanent medium of messaging, it was solid, but clumsy and hard to work with. Then came the clay tablets, the papyrus and pergament scrolls, before some clever guy figured out that wood is made of fibres, and if you mash up all the fibrous wood paper pulp and put it together neatly, press it flat and dry it up, you will actually have a near undepletable source of writing surfaces.

Add ink from the ink well, and grab some poor swan's tail feathers - and, hey presto - instant messaging!

What is the primary function of rock? I am talking about the mineral deposit kind, not the audio experience kind. To be solid. That's why scissors normally have issues with rock. Too much solidity. Rock 1 - Scissors 0. Paper on the other hand, can be cut. It can also be folded, and wrapped around rocks, and if you glue it together in layer after layer, you can create a paper structure that is is strong enough to lift rocks.

But the true strength in paper versus rock lies in its primary function. The message. Sending a message. When someone throws rocks and fists at you, you send him a message. "Please, stop it." The offender may continue his abuse, asking "...why?", while repeatedly bashing you with his fist. "Please, stop it, or else...". Mr.Rock will probably just laugh at you and keep on hitting.

That's when you throw the book at him. A tiny little paper with some small print written in a language, so neat and intricate that it takes specialists years of specializing to get that special formula of paper and ink that will stop rock. Plastered onto the proverbial wall, covered in papers covered in legalese, the rock will be immobile.

The paper is the law. As all law, it requires accuracy, the wording has to be exact, precise and without flaw. An art form for some, a burden for others. Please note that if for some reason unknown to us, the wording is flawed, the specialized specialist will not rest until every single flaw have been corrected, and is generally appreciative if you should happen to stumble upon a mistake, and is courteous enough to point it out to him (or her).

Naturally, to some people, the law can be broken, corners cut, perhaps using scissors, since that is the primary function of scissors, or corners are cut by shortening the words, or by spending less time putting them together accurately, but generally speaking, paper will spank rock, and rock will crumble.

Paper is freedom. Freedom from fists and rock.

The Spelling Police

You keep inventing your own vocabulary, by stacking letters in the wrong order. Expect a visit by the constabulary, for crossing people's textual border. The intelli-gent consider all advice and will not unwisely be audacious. Responding carelessly where thanks suffice, is considered to be less than gracious.

Kjærlighetsrus

innhyllet
i dine myke armer
danser pulsen

litt raskere

omkranset
av dine smilerynker
brenner solen

litt varmere

beskyttet
mellom dine trygge ord
males dagene

litt lenger

og nettene tar
aldri slutt

Languishing languages

When writing in a foreign tongue, try avoiding getting it all wrong. You're considerably better off when the grammar don't make people scoff, and the words you try to shove and show'em, do not not belong in any poem.

Mellom oss

når du forteller
du er glad i meg

har du aldri
vært mer uoppnåelig


kjærlighet
har ingen distanse

lenger enn
vennskaps avstand

Pytt

Skum i en vannpytt
Østmarka, Oslo - Mai 1st, 2009

Blå Sommerfugl

Østmarka, Oslo - Mai 1st, 2009