Å dele en helhet

Jeg har en drøm om å få lov til å dele.

Dele tunge løft og gjøre dem overkommelige. Dele pliktene, så vi kan finne igjen oss selv i små oaser av fritid. Dele varmen mellom oss, og få dele tanker om det som trekker i sjelen. Dele gleden over de små ting, og dele opplevelsen av de store. Dele sorgene og bære hverandre frem og opp når hverdagen gir motbakker. Dele den siste osteskiva og den siste skvetten med vin. Dele lange blikk i taushet og allikevel si mer enn ord kan formidle. Dele rom, kjøkken og bad. Dele seng og drømmer. Dele et liv. Sammen.

Neverland

a destroyer of hearts
bereaved of a childhood
you never really grew up

yet a king among kings
wielding your talents
with unfathomable beauty

we have been bereft of a life
spent to our entertainment
consumed by our greedy needs

the jukebox stands silent
the dancefloor lies dark
as your memory sing to us

Nattvinger

Huskeliste for tapt tid

Du skulle ha tatt med mer vin. Du burde ikke nevnt den uheldige episoden med damen og barnevognen på bussen, og den gamle mannen som hadde glemt stokken sin. Det er ikke lenger interessant hva du spiste til frokost i går. Alle disse små bekymringene som gnager og tynger, mens du egentlig er på vei et annet sted. Noen ganger kan du ganske enkelt ikke la være å sørge over sjanser du aldri tok, selv om det ikke lenger spiller noen rolle.

Dersom du har lest så langt, må du huske at ingenting er slik det ser ut som. Løpende langs en sølvtråd mellom drøm og bevissthet, vil hvert eneste sekund strekkes til et ormehull mellom virkeligheter. Fantasien har grenser, men du kan utvide dem, slik universet stadig utvider seg. Alt du behøver å gjøre er å tørre å drømme den umulige drømmen. Løp opp til muren som sperrer deg inne og utløs ditt mentale big bang og blås dine sperrer vekk. La tankene dine bli antioksidanter som binder dine frie radikale bekymringer.

Våre tårer over våre feilsteg kan fornyes, og arrene som går på kryss og tvers over våre håp, leges. All forandring gjør vondt. All forandring bringer noe positivt. Det vonde vil alltid være der, som en smerte du gjør til din venn, og du kan heve smerteterskelen, igjen og igjen. Riv i stykker din huskeliste for tapt tid, og gjenvinn hvert nye øyeblikk som en elv av forandringer og muligheter.

Elsker du med hele din bevissthet, følger underbevisstheten etter. Kanskje elskes du tilbake...


-- Endringer
Første utkast

Du skulle ha tatt med mer vin. Du burde ikke nevnt den uheldige episoden med damen og barnevognen på bussen, og den gamle mannen som hadde glemt stokken sin. Det er ikke lenger interessant hva du spiste til frokost i går. Alle disse små bekymringene som gnager og tynger, mens du egentlig er på vei et annet sted. Noen ganger kan du ganske enkelt ikke la være å sørge over sjanser du aldri tok, selv om det ikke lenger spiller noen rolle.

Dersom du har lest så langt, må du huske at ingenting er slik det ser ut som. Løpende langs en sølvtråd mellom drøm og bevissthet, vil hvert eneste sekund strekkes til et ormehull mellom virkeligheter. Fantasien har grenser, men du kan utvide dem, slik universet stadig utvider seg.

Alt du behøver å gjøre er å tørre å drømme den umulige drømmen. Løp opp til muren som sperrer deg inne og utløs ditt mentale big bang og blås dine sperrer vekk. La tankene dine bli antioksidanter som binder dine frie radikale bekymringer for en sunnere mentalhelse.

All den tiden du har grublet, kunne du ha brukt til å handle. Tatt første steg, og så neste. Det verste som kunne skje var at du feilet. Det beste som kan skje, kan forandre livet ditt til noe bedre for alltid! Våre tårer over våre feilsteg kan fornyes, og de arrene som går på kryss og tvers over våre håp, leges. Det vonde vil alltid være der, men det er en smerte du kan gjøre til din venn.

All forandring gjør vondt. All forandring bringer noe positivt. Grip muligheten til å teste smerteterskelen på nytt. Grip muligheten til å rive i stykker din huskeliste for tapt tid, og for alltid gjenvinne hvert nye øyeblikk som en elv av forandringer og muligheter. Og, viktigst av alt - glem aldri å elske med hele bevisstheten, slik at underbevisstheten følger etter, og du blir for alltid elsket tilbake.

Behov

jeg'et klemmes sammen
i et mikroskopisk punkt

fokus for alle følelser
overeksponert, overbelastet

ute av stand til å forsatt absorbere
søker jeg etter nærmeste pissoar

Stedsans

har vært her før
gått samme vei

gjort samme feil
fått samme resultat

tok annen retning
allikevel tilbake

en virkelighet
formet av moebius

uten start eller slutt
men evig gjentagende

må vi gå i ring
inn i evigheten?

Rettferdig

noen minutter
hvor saftene blandes

femten sekunder
på toppen sammen

livet tar sin hevn
måneder senere

bleie for bleie
melketann for melketann

atten år etter
tar det bilen og

Besøkende

Humle i Revebjelle nedenfor Briksdalsbreen
Sommeren 2008

Tanke til tekst

Det er ikke alltid like lett å feste til papir, alt som rører seg i ens hode. Så snart du begynner å skrive, forandrer tanken natur. Du går fra emosjonell til intellektuell. Det du forsøker å feste ned som en følelse, forandrer natur fra savn til sutring. Fra ønske til arroganse. Fra intensjoner til utydelige drømmer. Alt som var så tydelig i hodet, ser ut som rabbel på blokken.

Slankekur

dine ord

tok vekten

av skuldrene

Herculaneum

et hjerte av sten
pumper lava rundt
i mine arterier

mine drømmer begravet
i pimpstein og aske
glødende varme

tårene fordampet
lenge før bredden
av lengselens elv

strømmen av håp
har ikke avtatt
selv om årene går

jeg står fortsatt
med utstrakt hånd
for å gripe deg

Foran speilet

Hvem er han? Hvem er det du ser? Den lille og fortapte gutten som forsøker å være en mann? Ser du forbi smilet og forsøket på å virke sikker på seg selv? Ser du rynkene i øyenkroken? De grå hårene i tinningen? Ser du hvor mye han lengter?

Hender

å holde et håp
gripe en mulighet
med begge hender
og ikke gi slipp

to hender er nok
en i hver hånd
fingre rundt fingre
en verden komplett

Utilstrekkelig

skuldrene luter

nakken bøyd

hei

sier jeg

din munn smiler

men ikke øynene

la meg

jeg rekker ut hånden

du griper den ikke

men retter nakken

ikke ditt problem

sier du

det er jo det som er mitt problem

hvordan hjelpe den som ikke hjelpes kan

jeg er glad i deg

hvisker jeg

hver bør du bærer alene, tynger meg med maktesløshet

det verker i meg, og hver celle roper - GJØR NOE

når du behøver meg

er jeg her

Solseil

Bryggen, Bergen

23. Mai 2009

Den kinetiske mur

Fra starten av oppdaget jeg ikke at det var grenser. Jeg så ikke godt nok etter. Lyttet ikke godt nok. Tok ikke hintet. Så utrolig glad for å bli sluppet så nære, krysset jeg linjen og tøyde grensene gang på gang.

Du trakk en strek. Fin strek, sa jeg, og hoppet over den. Frem og tilbake. Jeg hadde ikke forstått alvoret. Jeg oppførte meg som et barn, bekymringsløst, pågående, irriterende, plagsomt, og egoistisk.

Selv ikke etter å bli tatt i ørene, forsto jeg. Jeg syntes bare synd på meg selv. Hva hadde jeg gjort? Var det ikke bare en lek? Jeg trodde jeg hadde lov til å leke og si hva jeg ville til deg, men jeg hadde ikke sett skiltet - "Som gjest må du respektere vertskapets ønsker". Blendet av min egen navle, leste jeg det ikke.

En dag sto muren der. I muren sto en port på gløtt, og på den sto det en beskjed - "Respekter min grense." Jeg gikk gjennom porten som om jeg eide den. Jeg ble arrestert, domfelt, og kastet ut. Porten ble murt igjen, og på muren sto det nå: "INGEN ADGANG".

Jeg sperret meg selv ute fra en verden av muligheter, bare fordi jeg var for dum, tankeløs og respektløs. Alt jeg forsøkte, slo tilbake på meg. Jo hardere jeg prøvde, dess høyere og sterkere ble muren.

Kanskje jeg en gang, i fremtiden, kan søke poetisk asyl. Adgang på litterært grunnlag.



Første utkast

Alt jeg forsøker, slår tilbake på meg. Jo hardere jeg forsøker, dess sterkere blir muren. Det var en interessant observasjon. Jeg sto så tett på at jeg ikke så det hele før det var for sent.

Til å begynne med, var det ingen grense der... trodde jeg. Jeg så ikke godt nok etter. Lyttet ikke godt nok. Tok ikke hintet. Så utrolig glad for å bli sluppet så nære, krysset jeg linjen og tøyde grensene gang etter gang.

Du trakk en strek. Fin strek, sa jeg, og hoppet over den. Frem og tilbake, mens jeg lo. Jeg hadde ikke forstått alvoret. Man leker ikke med grenser. Jeg oppførte meg som et barn, bekymringsløst, pågående, irriterende, plagsomt, og egoistisk.

Selv ikke etter å bli tatt i ørene, forsto jeg. Jeg syntes bare synd på meg selv. Hva hadde jeg gjort? Var det ikke bare en lek? Jeg trodde jeg hadde lov til å leke og si hva jeg ville til deg, men jeg hadde ikke sett skiltet - "Som gjest må du respektere vertskapets ønsker". Det vil si - du hadde vist meg det, men jeg må ha lest "som gjesten ønsker". Blendet av min egen navle.

En dag sto muren der. I muren sto en port på gløtt, og på den sto det en beskjed - "Respekter min grense." Jeg gikk gjennom porten som om jeg eide den. Jeg ble arrestert, domfelt, og kastet ut. Porten ble murt igjen, og på muren sto det nå: "INGEN ADGANG".

Nå er jeg flyktning. Jeg sperret meg selv ute fra en verden av muligheter, bare fordi jeg var for dum, tankeløs og respektløs. Jo mer jeg ønsker å komme forbi muren, dess høyere og tykkere blir den. Kan noen fortelle meg hvor jeg kan søke poetisk asyl? Adgang på litterært grunnlag...

Perfekt

ingenting

akkurat slik
som du

liker

Perfection

nothing

exactly
the way

you like

Reiseplan

hold meg
nå

lenge
til vi glemmer tiden

ikke la meg
gå

ta billetten
fra meg

be meg
bli

Vals i moll

("synges" i valsetakt)


jeg drømmer ikke lenger om
noens varme myke hender som
stryker over meg og sier kom
du er ikke lenger ensom...

jeg går meg ikke stadig vill
når jeg lengter meg tilbake til
å kunne drukne meg i en pupill
tanker, ord - i samspill...

jeg snakker ikke lenger sant
når jeg sier dette så markant
jeg kan leve uten din konstant

for uten deg,
finner ikke jeg

tilbake til
den smale vei

og alle slike
innholdsrike
dager vil bli
nesten like

og - jeg er jævla ignorant

Ut!

Ut! På tur! Jeg er da faen ikke sur? Jeg skulle bare ta en liten lur og hvile litt her i ditt jomfrubur, men så kom du med et høylytt knurr og krav til vandring i natur. Jeg var klar for horisontal positur, og trivest best i betongstruktur. Der ute er det kyr med jur, og mose på hver gråsteinsmur. Det blir for mye for min muskelatur. Jeg trenger først en slankekur. Frisk luft finnes ikke i mitt nomenklatur, og kom ikke her med din korrektur! Jeg kjenner jeg får litt temperatur, her jeg stiller mitt lille vekkerur. La meg sove først, før min tortur, sånn cirka til hjernen er kommet ajour. Da skal jeg gå foran som gallionsfigur!

Utfordringstema: Ut!

Fremtidsutsikt

Morgenmedisin

min første tanke; hold meg nær
og la meg kjenne dine tær
mot mine legger krumme seg
og armene godt rundt om meg
mens dine lepper skilles ad
og glitrer av din tunges bad

du hvisker dine varme ord
om gleden av et frokostbord
med selskapssyke storetær
og ingen er alene der
men deler mat og myke blikk
i kjærlighetens retorikk

hvor lett det er å glede deg
med kvaster av forglemmegei
blandt ost og ekte setersmør
til lyd av radio med kåsør
og ingen av oss hører hva
som sies og er like glad

hold meg nå og vær meg nær
så du kan kjenne mine tær
med armene godt rundt omkring
mens ordene er ingenting
mot lyden av din puls i min
du er min morgenmedisin

Vaskekjelleren

fire trapper

en bagatell
for noen

en utfordring
for andre

ingen hindring
for deg

Prøveklut

rutene på ryggen
fylt av brikker

vekker reaksjoner
knapt til å tåle

mulig eller umulig
sjakk matt

Dejavoodoo

hvert nålestikk
kjennes

like intenst
smertefullt

denne gangen
også

Barken og veden

duften av
din hud
på meg

blekner mot

smaken av
sevjen i
ditt jeg

Inntrykk

Jeg glemmer aldri øynene hennes, innrammet i et sterkt og vakkert ansikt. Skulderlangt, blondt huldrehår. Enkelt og elegant kledd, og med bare en lett antydning til sminke. Snøen satte stjernespor på skuldrene våre. Da hun spurte om jeg hadde sett meg mett, lo hun. Latteren hennes kløv inn i meg og tok bolig. Hun satte seg fast i meg der og da. Alle ganger jeg har forlatt henne, har hun vært med meg. All avstand til tross, føles hun nærmere enn før. Men å ikke kunne strekke armene ut og ta rundt henne, setter fyr på meg, og jeg brenner inne - kveld etter kveld.

Perpetum

på veggen
står tiden stille

fanget mellom
ramme, glass og papp

på bordet
renner tiden

mellom fingrene
der de løper

over tastaturet

Gehør

din stemme

løfter

mitt hjerte

synger

din sang

holder

meg våken

Ekte vare

du vet

jeg vil gjerne
løfte deg fram

ikke fordi jeg
ønsker fordeler

men for å være
av rette slaget

alltid lyttende
trygg og sterk

jeg håper

du vet

Vorteavhengig

Jeg er vorteavhengig. Jeg fortrekker to av dem, plassert på en vakker bue av mykeste sort. Fargen er ubestemmelig uforutsigbar. Avhengigheten ligger i å kjenne dem i håndflaten eller mellom fingrene. Å rulle dem mellom leppene og kjenne smaken av forbuden frukt. Av alle avhengigheter, må dette være en av de deiligste. Problemet er abstinensen...

utfordringsord: vorteavhengig

Lunsj og balalaika

Nazdarovje! Han drikker sitt sjette glass vodka. BAM! Smeller det i bordet så balalaikaorkesteret nesten mister takten! Tovarich! Kontrakten er brilliant. Staten tar alle kostnadene, kunden tar alle risiki, og vi - vi tar alle pengene! Fyll glasset igjen! Drikk! Glem ikke hvor hardt vi har jobbet, alle lommebøker vi har smurt, alle romper vi har kysset! Dette er starten! Поезд идёт с вокзала... Nazdarovje! Spill, din tjetnik, spill!

Utfordringstema: lunsj og balalaika

Hvor er fjernkontrollen?

Kabel-TV, satelitt-TV, DVD, Blu-Ray - til og med en VHS... og fortsatt ikke en drit å se på... La meg rette det utsagnet: "fortsatt bare drit å se på". Hva er det med den skjermen som er så vanedannende? Vi sitter der og kikker og kikker... tanketomt, ukommuniserende, pasfisert av bevegelige bilder bak en glassflate. Jeg tror jeg bytter kanal... til den engelske kanal... hopper i havet! Hvor er fjernkontrollen?

Utfordringstema: Hvor er fjernkontrollen?

Smekk

Billetten klar, sikkerhetsplakaten lest, klar for avgang. Min medreisende hviler blikket på et bilde på innsiden av et bilde i hodet. Stirrende tomt ut i luften - som blind - ser ikke hvor han har vært, eller hvorfor... Ingenting skapt eller lært. Tid og ord, vekslet i penger. Business class, stressflass, stresskoffert, stress. Han har staket ut sin egen aksjekurs. Spart ski og staver, og latt dem stå igjen i nærmeste fond. Eneste gjenværende opsjon er å reise back to the future med ryggdekningen først. Slett ingen dårlig deal, meglet frem under dress. Er det Boss eller Armani? Alle vil gi minst mulig for mest mulig, mens noen gir alt for ingenting. Et tankekors, plassert til minne om ideologier, glemt og fortrengt. Skulle ikke du egentlig redde verden en gang?

Jernbaneanger

hun hastet
til togstasjonen og stevnemøtet
med fremtiden

der kom
fortiden henne i møte og fortalte
hun var på feil spor

Monet

Rouen, 28. Juli 2006

Bakgrunnen var malerisk nok for Monet

Mot lyset

Rouen
28 Juli 2006

Det var slikt et underlig lys i enden av den lange trange gaten.
(Bildet er noe avskåret)

Rollespill II

et du og jeg
hvor jeg er

unnværlig

rollene er forfordelt
mellom konger

og narrer

Amnesi

alltid
glemmer vi

feilene
vi gjorde

feilene
vi gjentar

Fordommer fordummer

ser ikke ut
slik som oss
snakker ikke
slik som oss

forstår ikke
hva du sier
skjønner ikke
hva du mener

det største
handicappet
er å mangle
sin empati

Søvnløs

poeten har ikke dyneskrekk
og er heller ikke putevar

han klarer bare ikke å
ordlegge seg til rett tid

Klatresamfunn

Rognespinnmøll i Gjerdrumsveg 10, Oslo

Bergensk ordsamling

Brele, breler, brelet - Å klemme seg inntil, legge hodet på skulderen og eller kjæle litt ubevisst

Gaus, gauset - Dritt, driten (som f.x. hår og fett i dusjsluk)

Laibikk, laibikken - Leppestift

Ta på øye - Lar seg ikke ta på øye (tøff type), kan ta de på øye (snill / rolig)

Deg og (prosa)

meg, sier du. Det er alt som høres. Fra det øyeblikket er alle sanseevner fokusert på ditt ansikt. Sødmen i leppene, krummingen i munnviken, smilerynkene rundt øynene. Blikket ditt er en strømvirvel som trekker med dragsugets kraft. Det lille halve sekundet før kysset blir til en evighet og henter fram starten på et nytt liv. Det suser i ørene, slik det suser når noen drar antennen ut av radioen. En hvit støy, som dekker alle frekvenser. Det eneste hørebare er rytmen av taktfaste anslag fra piler.

Deg og

hender over nakken
dine øyne varmer
glødende glitrende

røde lepper
over kinnet mitt
sterke myke ord

mine hender
rundt ditt liv
hoftenes dans

vi vet
hvem vi er

nå

hvisker
elsker deg

du svarer

Grepa tak

jeg kjente ikke
styrken i ditt grep
før du rev det ut
sammen med lungene

det lille av meg
som var igjen
ryggraden knekt
av avmakt

klippet du ned
til roten
med noen
velvalgte ord

Klem

jeg klemmer lenge
først mykt så hardere

klem lenger ned
sier du bestemt

du klemmer alltid
for langt opp

samma det
tenker jeg

så lenge det er
tannkrem igjen

228

Hvem var de alle sammen? Hvor hadde de vært, og hva gjorde de der? Hvor var de på vei? En mor, et barn, en far, sønner, døtre, søstre og brødre. Hadde de sagt farvel? Fikk de aldri sagt det de hadde utsatt? Hvem tenkte de på inn i det siste? Hvor er de nå? Hvordan skal vi huske dem når vi ikke får sagt farvel? Hva om det siste du sa var et ubetenksomt ord i sinne? Det kunne vært oss. Ring. Si det du har på hjertet idag. I morgen kommer kanskje ikke.

Kald

I det jeg tar tak rundt halsen din og vrir til - vrir hardt helt til jeg hører at det knekker høyt - så vet jeg at jeg har krysset en grense. Jeg har aldri gjort dette før. Det er jo nesten som å vri halsen om på en høne. Jeg har tenkt på det flere ganger, men det kom liksom aldri en anledning. Det er jo ikke sånt man vanligvis gjør. Det er ikke en akseptabel handling.

Jeg holdt den ene hånden bestemt nederst rundt halsen, og strammet grepet med den andre hånden helt øverst på halsen. Alt jeg trengte å gjøre var å klemme til og vri hardt inntil noe brast. Forventningen og kilingen rundt å gjøre noe helt forbudt var ubeskrivelig. Nå vet jeg at det er ingen vei tilbake. Dette kan ikke gjøres ugjort, og dersom noen finner ut - så vil jeg for alltid være merket.

Jeg holder deg fortsatt inntil meg. Du er kjølig. Jeg ser meg om etter et passende sted å sette deg ned. Hvis man ikke ser etter, ville man nesten ikke kunne se hva jeg har gjort. Du ser fortsatt helt urørt ut. Sakte plasserer jeg deg på benken. Hendene mine kjærtegner halsen din som jeg nettopp vred rundt.

Nå vil jeg smake deg, og vurderer å sette leppene på deg. Jeg tar meg i det. Det får holde med en barriere om gangen. Hvem skulle vel trodd at jeg faktisk ville gjort noe slikt? At jeg hadde det i meg? Jeg angrer litt. Jeg burde heller ha stukket stålet i deg, og vridd sakte rundt før jeg trakk det ut av deg.

Jeg bestemmer meg for å kjøre løpet helt ut og setter leppene mine på deg. Du smaker fortreffelig, men ingen vil noen gang få vite det. Man kommer da fra et møblert hjem! Ingen jeg kjenner har noengang kjøpt vinflasker med skrukork, og jeg vet ikke av noen som drikker kald rødvin rett fra flasken heller...

Kledd for en væranledning

Er det slik det skal kjennes? Jeg trekker jakken tettere rundt meg der jeg går i den kalde vinden. Det snør. Igjen. I hodet er det minst like turbulent som rundt ørene mine. Hun er jo en helt annen person enn den jeg forestilte meg...

Hun har en skjønnhet som alle kvinner misunner henne, og som fanger blikket til alle menn mellom 5 og 95. Hun er ikke selvopptatt, brautende eller verdensvant, men slik hun snakker med de hun møter, så ser man raskt at hun ikke er som andre. Smilet og latteren sitter løst, men det er ikke tomprat hun kommer med. Hun er tilstede.

Alle snur seg etter henne når hun går på gaten. Selv ser hun det ikke. Hun tror ikke på det når jeg sier det til henne heller. Gi deg nå - formaner hun. Jeg ser ikke slik på meg selv, og er så lei av folk som er så opptatt av utseendet. Det er jo ikke meg, dette her. Samtidig minner hun meg på at hun har lagt på seg. Du skulle sett meg før - sier hun. Da var jeg slank.

Er det slik det skal kjennes? Jeg trekker minnet om henne tettere til meg og kjenner ikke lenger vinden. Det har sluttet å snø. Helt. I hodet er det en forunderlig ro. Hun er jo en helt annen person enn noen jeg har møtt før.

Jeg blir ikke lei av å se på henne. Men enda viktigere, jeg blir ikke lei av å lytte til henne. Stemmen hennes gjør meg lett til sinns, og latteren hennes griper tak i meg og kaster meg vektløs gjennom dagen. Hun har slik visdom, men når jeg sier at hun er klok, så blåser hun det bort. Slutt nå. Jeg kan jo bli innbilsk.

Jeg stikker innom igjen, så kan vi gå på tur - sier jeg. Hun smiler og sier det hadde vært hyggelig. Så, jeg gjør det, og det er hyggelig. Det er blitt grønt, og selv om det er litt friskt, varmer solen helt inn til inneste krik i skrotten. Nesten like varmt som smilet hennes. Så synd at vi ikke bor vegg i vegg - slik at vi kunne møtes oftere. Bare stikke innom og ta en matbete eller en kopp med noe varmt i.

Det er slik det skal kjennes. Når jeg trekker henne tett til meg, kjenner jeg duften hennes, og det finnes ikke lenger vær. Det kan regne eller snø. Hvasomhelst. I hodet er det igjen stormende jubel. Hun er akkurat slik hun skal være.

Jeg skal fortelle deg det hver dag.

7 rette

jeg krysser av
sju små ruter

for å sikre min
finansielle lykke

jeg understreker
sju små ord

med håp om å
bli en vinner

jeg er blitt så
glad i deg

Fremmed kyst

Alger, skum og uhumskheter fra et nedtappet Lille Lungegaardsvann i Bergen