Livet er fullt av ringer. Tenåringer, bilringer, gifteringer, barberinger, utbedringer, erfaringer, fordringer, scoringer, bortforklaringer, skildringer, kjeltringer, vandringer, hindringer, endringer, regjeringer, avsløringer, bekymringer, vurderinger, erindringer, reguleringer, og ikke minst smultringer. En liten presisering - jeg både har og har hatt noen av disse ringene, men for de jeg ikke lenger har, har jeg samlet opp en bunke kvitteringer.
Utfordringstema: Kvittering
onsdag 29. juli 2009
tirsdag 28. juli 2009
Fratatt frihet
Behovet for
å brøle
en utemmet vrede
å nynne
på boblende gråt
å bære
sitt brusende tåreslør
skulle ikke
måtte demmes opp
selv for en
foss
å brøle
en utemmet vrede
å nynne
på boblende gråt
å bære
sitt brusende tåreslør
skulle ikke
måtte demmes opp
selv for en
foss
mandag 27. juli 2009
Sittemøbel
Den lille store mannen leser høyt sine store ord om store ting. Egentlig er tingene slett ikke så store, og de store ordene krymper på en underlig måte i det de blir uttalt. Proporsjoner, sier man, som om det er et magisk ord. Stortingsproporsjoner - hvordan små ting kan virke store, når de store ordene tas i bruk. Porsjoner eller posisjoner, stekte poteter eller pommes frites. Ett fett.
Perspektiv. Enda et trylleord som fordreier virkeligheten og får lange tidsintervaller til å fremstå som umiddelbar handling. Realitetsorientering er kunsten å finne fram til nærmeste kompost på en søppeldynge hvor råtne ord blandes inn i holdninger som forlengst har gått ut på dato. Stanken av valgflesk som går i oppløsning under avisenes brennhete søkelys.
Debatt. Kunsten å uttale seg slik at den andre parten kommer i forsvarsposisjon og glemmer hva som faktisk er tema. Debattanter og Debattonkler diskuterer ikke. De tiltaler hverandre med fornavn idet de verbalt trakasserer hverandre. Man griper enkelttilfellene og generaliserer til det ytterste. Jeppe drikker fordi det er moteriktig å være salongberuset, gjerne i selskap med lettkledde eller avkledde celebriteter.
Snart skal man si sin mening om tanter og onkler. Et allment realityshow hvor du stemmer videre den part du føler avviker minst fra din virkelighet. Ett strippeshow hvor plaggene som faller, er merket med ordet "Illusjonist". Noen har føyd til "Des" foran merket. Skulle du heller ønske å se på et sittemøbel fra IKEA, må du ikke komme løpende etterpå og klage over feilslått politikk.
Du var jo ikke der da slaget falt.
Perspektiv. Enda et trylleord som fordreier virkeligheten og får lange tidsintervaller til å fremstå som umiddelbar handling. Realitetsorientering er kunsten å finne fram til nærmeste kompost på en søppeldynge hvor råtne ord blandes inn i holdninger som forlengst har gått ut på dato. Stanken av valgflesk som går i oppløsning under avisenes brennhete søkelys.
Debatt. Kunsten å uttale seg slik at den andre parten kommer i forsvarsposisjon og glemmer hva som faktisk er tema. Debattanter og Debattonkler diskuterer ikke. De tiltaler hverandre med fornavn idet de verbalt trakasserer hverandre. Man griper enkelttilfellene og generaliserer til det ytterste. Jeppe drikker fordi det er moteriktig å være salongberuset, gjerne i selskap med lettkledde eller avkledde celebriteter.
Snart skal man si sin mening om tanter og onkler. Et allment realityshow hvor du stemmer videre den part du føler avviker minst fra din virkelighet. Ett strippeshow hvor plaggene som faller, er merket med ordet "Illusjonist". Noen har føyd til "Des" foran merket. Skulle du heller ønske å se på et sittemøbel fra IKEA, må du ikke komme løpende etterpå og klage over feilslått politikk.
Du var jo ikke der da slaget falt.
Solkrem
sanden sukker
og drikker fotsteg
slikker vannet tørt
kjæler lekent mot naken hud
og rasler over teppene
smuldrer fra slottene
smugler bilder av himmelvelv
over dyner hvor minner sover
og følger badebuksen hjem
og drikker fotsteg
slikker vannet tørt
kjæler lekent mot naken hud
og rasler over teppene
smuldrer fra slottene
smugler bilder av himmelvelv
over dyner hvor minner sover
og følger badebuksen hjem
fredag 24. juli 2009
Fra utslagstavlen
Til alle bibliotekarer.
Det har vært innbrudd i ordforrådet, og noen har stjålet store mengder bedøvende og berusende ord. Vi i lederen blir målløse ved tanken på at disse ordene kan bli misbrukt av ikke skrivekyndige i tekstuelle overgrep mot mindreårige.
Vi ber derfor alle være spesielt oppmerksom på mistenkelig innførsel og ber om at bisetninger som blir funnet stående hensatt uten tilsyn, tas hånd om og registreres på hitteordkontoret.
Det har vært innbrudd i ordforrådet, og noen har stjålet store mengder bedøvende og berusende ord. Vi i lederen blir målløse ved tanken på at disse ordene kan bli misbrukt av ikke skrivekyndige i tekstuelle overgrep mot mindreårige.
Vi ber derfor alle være spesielt oppmerksom på mistenkelig innførsel og ber om at bisetninger som blir funnet stående hensatt uten tilsyn, tas hånd om og registreres på hitteordkontoret.
Hånden
engang
lubben liten
myk
solbrun leken
lett
sterk stødig
fast
slitt trett
furet
nå
blek skjelvende
svak
holder rundt
min
og spør
meg
går du
alt?
lubben liten
myk
solbrun leken
lett
sterk stødig
fast
slitt trett
furet
nå
blek skjelvende
svak
holder rundt
min
og spør
meg
går du
alt?
torsdag 23. juli 2009
Dalstroka innafor
varmen din mot ryggen
når du trekker meg inntil
hendene din over brystet
stryker sakte ned magen
fønvinden din i nakken
vekker en storm i meg
når du trekker meg inntil
hendene din over brystet
stryker sakte ned magen
fønvinden din i nakken
vekker en storm i meg
Lynnedslag
Jeg treffes med en voldsom energi og huden skrelles av. Jeg står naken tilbake, hver eneste nerve eksponert. Mitt beskyttende skall ligger i spjærede filler rundt meg og hver celle bombarderes av en elektrokjemisk storm som overbelaster mine sanseinntrykk. Som et pulserende rødglødende jern over huden. Som å slepes under en bil i flere kilometer. Som å bombarderes av milliarder av meteoritter, men hvor den rå underhuden er atmosfæren og hvert lille fremmedlegeme dundrer inn i den med uforminsket kraft og brenner opp, med alle synapser på første rad. Så naken har jeg aldri vært før.
Himmelfarger
Fra Vist på Inderøya mot Steinkjer, klokken 4 om morgenen sist lørdag
(egentlig et panorama av fire fotografier)
onsdag 22. juli 2009
Dialog
Hei...
Hei!
Kan jeg hjelpe deg med noe?
Jeg veit ikke, jeg...
...eller, jo...
Du har vel ikke sånn derre ... du vet ...
Sånn derre hva?
Sånn greie som... hva er det det heter?
Ikke av de store som bare er i veien, men en liten!
En ... jeg finner ikke ordet...
Hva skal du bruke den til?
Bruke?
Ja, den du leter etter? Hva bruker du den til?
Du bruker'n ikke da, sånn ordn'tli...
Det er mer som om... du vet... den bare er der?
Å ja...
Vel, nei, da er jeg sannelig ikke sikker på om vi har.
Har du ikke? Men er ikke dette butikk for...
Joda, det stemmer det.
Vi har best utvalg i hele byen, vi.
Men sånn har du altså ikke.
Nei. Det er jeg nesten sikker på at vi ikke har.
Ok, vel, det var synd. Takk for hjelpen, uansett. Hadet!
Bare hyggelig. På gjensyn!
Hva var det han ville ha?
Sånn derre... du veit. Vi hadde ikke.
Åh ja, jeg har prøvd å bestille, men ingen kan levere.
Sånn som han ville ha?
Ja, seff! Alle skal jo ha sånn nå, men ingen klarer å beskrive den. De klarer knapt å sette navn på den.
Kjærligheten?
Hei!
Kan jeg hjelpe deg med noe?
Jeg veit ikke, jeg...
...eller, jo...
Du har vel ikke sånn derre ... du vet ...
Sånn derre hva?
Sånn greie som... hva er det det heter?
Ikke av de store som bare er i veien, men en liten!
En ... jeg finner ikke ordet...
Hva skal du bruke den til?
Bruke?
Ja, den du leter etter? Hva bruker du den til?
Du bruker'n ikke da, sånn ordn'tli...
Det er mer som om... du vet... den bare er der?
Å ja...
Vel, nei, da er jeg sannelig ikke sikker på om vi har.
Har du ikke? Men er ikke dette butikk for...
Joda, det stemmer det.
Vi har best utvalg i hele byen, vi.
Men sånn har du altså ikke.
Nei. Det er jeg nesten sikker på at vi ikke har.
Ok, vel, det var synd. Takk for hjelpen, uansett. Hadet!
Bare hyggelig. På gjensyn!
Hva var det han ville ha?
Sånn derre... du veit. Vi hadde ikke.
Åh ja, jeg har prøvd å bestille, men ingen kan levere.
Sånn som han ville ha?
Ja, seff! Alle skal jo ha sånn nå, men ingen klarer å beskrive den. De klarer knapt å sette navn på den.
Kjærligheten?
Bitte litt
Den bitte lille mannen med den bitte lille hunden gikk en bitte liten tur rundt sitt bitte lille nabolag i den bitte lille byen i det bitte lille landet på vår bitte lille klode. Han tenkte bitte små tanker, om bitte små ting, og dro bare bitte litt i båndet for å øke tempoet til den bitte lille hunden, bare bitte litte granne. Han lengtet bitte litt hjem, for det regnet bitte litt, og hjemme hadde han bitte litt konjakk på en bitte liten flaske som han kunne sjenke en bitte liten knert fra. Han dagdrømte bitte litt om henne han elsket mer enn bare bitte litt, og sukket et bitte lite sukk. Og bitte litt senere, når han åpnet den bitte lille døren til det bitte lille huset, ble han bitte litt glad for endelig å ha forstått at selv i bitte små hjerter, bor det STORE håp.
Tellerskritt
hvor lenge kan jeg tolke
halvparten av en sannhet
uten
redselen for å høre hele?
hvor lenge kan jeg lytte
til lyden av feil nummer
uten
å rykke bakover i køen?
halvparten av en sannhet
uten
redselen for å høre hele?
hvor lenge kan jeg lytte
til lyden av feil nummer
uten
å rykke bakover i køen?
Errare humanum est
Jeg er menneskelig. Alle min gjentatte feiltrinn viser det så alt for tydelig.
På min innside står det på store oppslag og lange lister: Husk å aldri ... - jeg sier ikke mer. Jeg har gjentatt dem for meg selv alt for mange ganger. Jeg har til og med fått dem opplest og vedtatt av sakkyndige. En liten latter understreket vissheten om at selv om jeg sa jeg hadde forstått, så var det ventet at jeg ville gjenta feilene. Hvor jævlig føles det ikke å vite at selv om du prøver, så er du dømt til å feile igjen?
Jeg kan ikke begynne å beskrive hvor usigelig vondt det er å bli sett og likt, men ikke elsket. Tenk deg følelsen av å kaste deg over en kløft, og se fingrene gripe tom luft der de skulle holdt fast tak, og vite at du faller mot avgrunnen for å ende opp som statistikk. Sekunder som evigheter, hvor alle ting du sa og gjorde spilles i reprise, før du treffer bunnen og finner et mørke som ikke gir hvile, men strør salt i såret.
Den første gangen er den enkleste, da skjønner du enda ikke hvor ille det er i ferd med å gå. De neste gangene blir stadig hardere, og redselen for å kaste seg ut blir stadig større, for du vet snart ikke om du klarer å sope sammen restene av den våte flekken på bunnen av avgrunnen for å prøve igjen. Men på en eller annen måte reiser du deg og finner tilbake til motet. Det går en faen i deg.
Seneca hadde rett: sed perseverare diabolicum
... og forøvrig er det min oppfatning at hun en vakker dag vil oppdage meg.
--
Generalisert versjon
Våre gjentatte feiltrinn viser så alt for tydelig vår menneskelighet.
Innsidene er dekket av store oppslag og lange lister: Husk å aldri ... - la resten være usagt. Vi repeterer dem for oss selv i det uendelige. Vi kan få dem opplest og vedtatt av sakkyndige som gjennom sine overbærende smil forteller at selv om vi sier vi har forstått, er det ventet at vi vil gjenta samme feil igjen. Hvor håpløst føles det ikke å vite at selv om vi prøver, er vi dømt til å feile på nytt?
Den umulige i å beskrive den usigelige smerten over å bli sett å likt, men ikke elsket? En følelse av å kaste oss ut over avgrunnen, og se fingrene gripe tom luft der de skulle holdt fast tak. Vite at vi faller mot avgrunnen for å ende opp som statistikk. Sekunder som evigheter, hvor alt vi sa og gjorde spilles i reprise, før bunnen kommer oss i møte, og et mørke som ikke gir hvile - men strør salt i såret - finner oss.
Den første gangen er den enkleste, før vi har forstått hvor ille det er i ferd med å gå. De neste gangene blir stadig hardere. Redselen for å kaste seg ut blir stadig større. Vi vet ikke om vi igjen vil klare å sope sammen restene av den våte flekken på bunnen av avgrunnen for å prøve igjen. På en eller annen måte reiser vi oss allikevel og finner tilbake til motet. Det går en faen i oss.
Seneca hadde rett: sed perseverare diabolicum
På min innside står det på store oppslag og lange lister: Husk å aldri ... - jeg sier ikke mer. Jeg har gjentatt dem for meg selv alt for mange ganger. Jeg har til og med fått dem opplest og vedtatt av sakkyndige. En liten latter understreket vissheten om at selv om jeg sa jeg hadde forstått, så var det ventet at jeg ville gjenta feilene. Hvor jævlig føles det ikke å vite at selv om du prøver, så er du dømt til å feile igjen?
Jeg kan ikke begynne å beskrive hvor usigelig vondt det er å bli sett og likt, men ikke elsket. Tenk deg følelsen av å kaste deg over en kløft, og se fingrene gripe tom luft der de skulle holdt fast tak, og vite at du faller mot avgrunnen for å ende opp som statistikk. Sekunder som evigheter, hvor alle ting du sa og gjorde spilles i reprise, før du treffer bunnen og finner et mørke som ikke gir hvile, men strør salt i såret.
Den første gangen er den enkleste, da skjønner du enda ikke hvor ille det er i ferd med å gå. De neste gangene blir stadig hardere, og redselen for å kaste seg ut blir stadig større, for du vet snart ikke om du klarer å sope sammen restene av den våte flekken på bunnen av avgrunnen for å prøve igjen. Men på en eller annen måte reiser du deg og finner tilbake til motet. Det går en faen i deg.
Seneca hadde rett: sed perseverare diabolicum
... og forøvrig er det min oppfatning at hun en vakker dag vil oppdage meg.
--
Generalisert versjon
Våre gjentatte feiltrinn viser så alt for tydelig vår menneskelighet.
Innsidene er dekket av store oppslag og lange lister: Husk å aldri ... - la resten være usagt. Vi repeterer dem for oss selv i det uendelige. Vi kan få dem opplest og vedtatt av sakkyndige som gjennom sine overbærende smil forteller at selv om vi sier vi har forstått, er det ventet at vi vil gjenta samme feil igjen. Hvor håpløst føles det ikke å vite at selv om vi prøver, er vi dømt til å feile på nytt?
Den umulige i å beskrive den usigelige smerten over å bli sett å likt, men ikke elsket? En følelse av å kaste oss ut over avgrunnen, og se fingrene gripe tom luft der de skulle holdt fast tak. Vite at vi faller mot avgrunnen for å ende opp som statistikk. Sekunder som evigheter, hvor alt vi sa og gjorde spilles i reprise, før bunnen kommer oss i møte, og et mørke som ikke gir hvile - men strør salt i såret - finner oss.
Den første gangen er den enkleste, før vi har forstått hvor ille det er i ferd med å gå. De neste gangene blir stadig hardere. Redselen for å kaste seg ut blir stadig større. Vi vet ikke om vi igjen vil klare å sope sammen restene av den våte flekken på bunnen av avgrunnen for å prøve igjen. På en eller annen måte reiser vi oss allikevel og finner tilbake til motet. Det går en faen i oss.
Seneca hadde rett: sed perseverare diabolicum
Uskyld
å ta det første steget
vakle ut fra trygt rede
finne egne vingers kraft
og bre dem ut for verden
høre suset av beundring
fra alle som står rundt
kaste seg ut og sveve
i stadig brattere sirkler
alle disse uskyldige sinn
som daglig minner oss på
hvor vakre drømmer er
rett før de knuses
vakle ut fra trygt rede
finne egne vingers kraft
og bre dem ut for verden
høre suset av beundring
fra alle som står rundt
kaste seg ut og sveve
i stadig brattere sirkler
alle disse uskyldige sinn
som daglig minner oss på
hvor vakre drømmer er
rett før de knuses
tirsdag 21. juli 2009
søndag 19. juli 2009
torsdag 16. juli 2009
fredag 10. juli 2009
Semper Fidelis
du kjemper
langs mange fronter
ikke gi opp
forsterkning kommer
jeg venter
på ditt signal
rykker frem
og dekker ryggen din
langs mange fronter
ikke gi opp
forsterkning kommer
jeg venter
på ditt signal
rykker frem
og dekker ryggen din
torsdag 9. juli 2009
Rekonvalesens
Jeg flykter fra bilder av smil gjennom smerte og trøster meg med anekdoter om å mestre større utfordringer. Vissheten om nye byrder jeg ikke får bære, blir til en knugende neve i mellomgulvet. Det plutselige fraværet av lys, gjør mørket dypere og seigere. Den lammende tanken på aldri å kunne dele verden i to like store deler, dytter fornuften inn i skyggene. Drysser hvitgnistrende salt inn i mine kløfter av utilstrekkelighet.
Jeg er overrasket over roen i meg. Forstår ikke hvorfor det tar så lang tid å leve etter at mitt senter er lagt i grus. Minuttene mellom hvert hjerteslag gjør dagene om til evige tomrom. Jeg vil vente nå. Håpe. Slik jeg alltid har håpet. Drømme om å finne veien tilbake gjennom labyrinten av ruiner. Starte gjenoppbyggingen av en fremtid jeg aldri har blitt lovet. Om jeg enda bare var sommerforelsket, og ikke pint av varme kattepoter som risser navn i meg langs kanten av avgrunnen.
Jeg er overrasket over roen i meg. Forstår ikke hvorfor det tar så lang tid å leve etter at mitt senter er lagt i grus. Minuttene mellom hvert hjerteslag gjør dagene om til evige tomrom. Jeg vil vente nå. Håpe. Slik jeg alltid har håpet. Drømme om å finne veien tilbake gjennom labyrinten av ruiner. Starte gjenoppbyggingen av en fremtid jeg aldri har blitt lovet. Om jeg enda bare var sommerforelsket, og ikke pint av varme kattepoter som risser navn i meg langs kanten av avgrunnen.
tirsdag 7. juli 2009
Arrogante ambisjoner om å feile
Perfeksjon i kunstformer er et tveegget sverd. Du kan pusse og file i en evighet. Resultatet er enten så blendende skarpt at det er uforglemmelig, eller du står igjen med noe rundt og uformelig hvor du har pusset så lenge at det unike forsvant.
Hvor mye er for mye? Når vet man at det er bra nok? Hva kjennertegner nok? Kan man tillate seg å gjøre feil? Skal man korrigere sine feil? Skal man akseptere at andre korrigerer ens feil? Skal man favne kritikk og tilpasse seg hver eneste endringsforslag? Skal man ta til seg all kritikk og forsøke å finne den lille kjernen av viten som kan forbedre vårt potensiale?
Om vi ikke strever etter perfeksjon til enhver tid og ikke feiler andre ganger enn gjennomtenkt og bevisst, hvordan kan vi da se forskjell på slurv eller det helt distinkte bevisstgjørende feiltrinnet?
Ville vi idag satt pris på Da Vinci, Mozart eller Shakespeare om de ikke var perfeksjonister? Vil vi om hundre år sette pris på Sex Pistols fordi de utstrålte sin imperfeksjon så gjennomført bevisst?
Vi kan alle oppnå å være middelmådige. De fleste ser ikke forskjellen på perfeksjon og middelmådighet før det er for sent. Skal du virkelig lykkes i å feile, må du først oppnå perfeksjon.
Hvor mye er for mye? Når vet man at det er bra nok? Hva kjennertegner nok? Kan man tillate seg å gjøre feil? Skal man korrigere sine feil? Skal man akseptere at andre korrigerer ens feil? Skal man favne kritikk og tilpasse seg hver eneste endringsforslag? Skal man ta til seg all kritikk og forsøke å finne den lille kjernen av viten som kan forbedre vårt potensiale?
Om vi ikke strever etter perfeksjon til enhver tid og ikke feiler andre ganger enn gjennomtenkt og bevisst, hvordan kan vi da se forskjell på slurv eller det helt distinkte bevisstgjørende feiltrinnet?
Ville vi idag satt pris på Da Vinci, Mozart eller Shakespeare om de ikke var perfeksjonister? Vil vi om hundre år sette pris på Sex Pistols fordi de utstrålte sin imperfeksjon så gjennomført bevisst?
Vi kan alle oppnå å være middelmådige. De fleste ser ikke forskjellen på perfeksjon og middelmådighet før det er for sent. Skal du virkelig lykkes i å feile, må du først oppnå perfeksjon.
mandag 6. juli 2009
Tabloid
En sjelden gang innimellom, får man innsikt man helst ville vært foruten. Du vet, du får høre noe som du aldri ville ha gjettet. En sannhet så sjokkerende at den rokker ved selve fundamentet i deg.
Julenissen finnes ikke. HVA!? Men hvem er det da som kommer med pakkene?
... og slik gjør far og mor at far blir far og mor blir mor. HVA!? Men hva med storken? Og gjør det ikke vondt? Og har mamma og pappa virkelig ...
Nei, du kan ikke bli konge. HVA!? Men da får ikke Ari Behn halve kongeriket heller da?
Det er ikke du som er faren. HVA!? Er du gravid?
Jeg elsker deg ikke. HVA!? Og jeg som håpet...
Kjærlighet er for tåper. HVA...øh, glem det. Gammelt nytt.
Julenissen finnes ikke. HVA!? Men hvem er det da som kommer med pakkene?
... og slik gjør far og mor at far blir far og mor blir mor. HVA!? Men hva med storken? Og gjør det ikke vondt? Og har mamma og pappa virkelig ...
Nei, du kan ikke bli konge. HVA!? Men da får ikke Ari Behn halve kongeriket heller da?
Det er ikke du som er faren. HVA!? Er du gravid?
Jeg elsker deg ikke. HVA!? Og jeg som håpet...
Kjærlighet er for tåper. HVA...øh, glem det. Gammelt nytt.
søndag 5. juli 2009
Tiger på tanken
Å pusse en tiger på tanken av å jage frem sine styltestillaselefanters poetiske kliv over stille vann uten grunn, er som å sakte skytes av epler og granater. Hjernen blir til avslørte Bond e-piker med .007 prosents sjanse til å produsere noe fornuftig med eget intellekt. Jeg står på spranget til å falle i flammende fisk, men under overflaten er verden fortsatt stille, som lyden av hvit hud under solen, og jeg kan ikke ta blikket vekk.
utfordringstema: Salvador Dali
utfordringstema: Salvador Dali
Renselse
Jeg kikker ut på det sildrende sommeregnet som legger et slør mellom meg og nabohusene. En sakte rullende torden tiltar og forsvinner, og stillheten understrekes av hviskingen til myriaden av små vannperler som styrter seg mot marken. En nattsvermer sover i ly på veggen. Drømmer om svermerier under en elektrisk fullmåne. Barneansiktet i vinduet forteller historier om strender som forblir ubesøkt, og myntene i lommen blir ikke forvandlet til iskrem i dag. Noen haster forbi under oppslått paraply, og hører ikke gresset synge av glede.
lørdag 4. juli 2009
Syn for guder
tenk om jeg kunne se
solgangsbrisen
i ditt hår
morgenrøden
på dine kinn
uten å lukke øynene
solgangsbrisen
i ditt hår
morgenrøden
på dine kinn
uten å lukke øynene
Paparazzi
uten speilets refleks
ser jeg bilder av oss
bak lukkede øyelokk
er du alltid i fokus
og fremkaller lyset
i mitt mørkerom
om du vil kan du
overeksponere meg
ser jeg bilder av oss
bak lukkede øyelokk
er du alltid i fokus
og fremkaller lyset
i mitt mørkerom
om du vil kan du
overeksponere meg
Skogen for bare trær
stemmen din leker rundt mine ører
og farger dem i solgangshimmelfarger
bambusskudd skytes sakte ut av armene
og reiser skog mot din milde berøring
eiketreet viser først sin sanne natur
når du har blinket det ut for felling
og farger dem i solgangshimmelfarger
bambusskudd skytes sakte ut av armene
og reiser skog mot din milde berøring
eiketreet viser først sin sanne natur
når du har blinket det ut for felling
fredag 3. juli 2009
Dimensjon
å dele tilværelsen
i fortid og fremtid
forvirrer begrepet
om sameksistens
jeg skrev dette
i din fortid
du leser det
i min fremtid
begge lever vi
akkurat nå
i fortid og fremtid
forvirrer begrepet
om sameksistens
jeg skrev dette
i din fortid
du leser det
i min fremtid
begge lever vi
akkurat nå
Vil du være min venn i natt?
du sier ingenting
når jeg klemmer
deg inntil meg
du er så myk
når jeg borer
min nese inn
du klager aldri
på mine albuer
midt på natten
men om morgenen
hvordan kan du
ligge så rolig
der på gulvet?
når jeg klemmer
deg inntil meg
du er så myk
når jeg borer
min nese inn
du klager aldri
på mine albuer
midt på natten
men om morgenen
hvordan kan du
ligge så rolig
der på gulvet?
torsdag 2. juli 2009
Døgeniktens døgedikt
ypperste poet
rimeligvis eksemplarisk
ordlegger til hvile
enhver kritikk
ukritiserbart
ufeilbarlig
som en
dikt-ator
rimeligvis eksemplarisk
ordlegger til hvile
enhver kritikk
ukritiserbart
ufeilbarlig
som en
dikt-ator
Rimsmed
Bli ved din ambolt. La hammerens jammer banke fram jernord. Smi forvridde ordtak med ettertenksomme ekko, og fold karbonkvoten inn i en arabisk shamshir for kalde skarpe meninger som skjærer gjennom nidord ved første hugg. Herde dine ord til de kan trenge gjennom alle falske fasader. La trykksverten renne som vann over spaltene og vaske vekk usagte løgner. Smi meg eventyr og drømmer, slik at jeg kan nøre opp under bokbålet. Men ikke snakk til meg om sannheten - den er ikke lenger verd skjermen den er vist på.
onsdag 1. juli 2009
Aldriland
en knuser av hjerter
fratatt en barndom
vokste du aldri opp
som konge blant konger
utøvde du dine talenter
med ufattelig eleganse
vi har mistet et liv
levd til vår underholdning
konsumert av vår grådighet
jukeboksen står taus
dansegulvet ligger mørkt
når ditt minne synger i oss
fratatt en barndom
vokste du aldri opp
som konge blant konger
utøvde du dine talenter
med ufattelig eleganse
vi har mistet et liv
levd til vår underholdning
konsumert av vår grådighet
jukeboksen står taus
dansegulvet ligger mørkt
når ditt minne synger i oss
Abonner på:
Innlegg (Atom)