onsdag 30. september 2009
Langdistansekyss
Jeg er en god kysser, sier hun. Jeg vet ikke, men det kjennes godt. Lepper mot lepper og hud mot hud. Tungespissen... eller grådigere... men, det var jo ikke det jeg skulle snakke om. Vi har nesten to og en halv times reise mellom oss nå. Hennes ord kysser mine ører, og effekten er minst like sterk som sto vi ansikt mot ansikt. Åndeløse kysser vi og omfavner hverandre med ord til vi går tom for batteri.
tirsdag 29. september 2009
tirsdag 8. september 2009
Jenta gikk bukseløs hjem igjen
Skal du være med å løpe? Hun står på døren min, med frisk farge i kinnene og er iført treningstøy. Jeg sier jeg ikke er helt i form, men hun vil ikke høre på det øret. Om du blir med, så tar jeg dusjen her! Hun ler. Jeg veier for og i mot, men er jo ikke idiot. Fem minutter senere setter vi opp farten opp over lia. Det er regnglatt og sleipt langs stiene, men vi holder god fart. Så god at det er lite pust til å prate. Jeg prøver å løpe forbi henne, men hun holder ut armen og griper meg i albuen. Juks! Jeg rekker tunge til henne og ser ikke den lille rota som stikker opp i stien. I det jeg tramper på den sleipe lille trebuen, sklir skoen unna og jeg stuper og river henne med meg i fallet. Vi triller utenfor stien, og jeg treffer en tørrgran med låret i det hun lander oppå meg. Et kort tørt knekk. En rivende lyd. Det ubeskrivelige av å kjenne dødt, tørt treverk trenge gjennom hud og muskler, før det treffer bein. Jeg skriker. Verden forsvinner.
Jeg kommer til meg selv i det jeg henger med hodet ned over hennes skuldre. Desorientert, med en hamrende smerte i hoften. Jeg ser ned, men alt jeg ser er hennes nakne ben og noen blodflekker. Jeg stønner. Er du våken? Du rev over en arterie. Brukte buksen min til å stoppe blødningen. Har ringt ambulanse. Hun er kortpustet. Vi er snart ved gangveien, og jeg hører en sirene før det blir plutselig blir natt igjen.
Du blir snart helt fin igjen! Hun slipper hånden min. Reiser seg og går fra sykehussengen. Stikker innom i morgen! Jeg ser hvitt, blodflekket sportsundertøy over lange brune ben forsvinne ut døren - og tenker: Jenta gikk bukseløs hjem igjen
Utfordringstema: Jenta gikk bukseløs hjem igjen
Jeg kommer til meg selv i det jeg henger med hodet ned over hennes skuldre. Desorientert, med en hamrende smerte i hoften. Jeg ser ned, men alt jeg ser er hennes nakne ben og noen blodflekker. Jeg stønner. Er du våken? Du rev over en arterie. Brukte buksen min til å stoppe blødningen. Har ringt ambulanse. Hun er kortpustet. Vi er snart ved gangveien, og jeg hører en sirene før det blir plutselig blir natt igjen.
Du blir snart helt fin igjen! Hun slipper hånden min. Reiser seg og går fra sykehussengen. Stikker innom i morgen! Jeg ser hvitt, blodflekket sportsundertøy over lange brune ben forsvinne ut døren - og tenker: Jenta gikk bukseløs hjem igjen
Utfordringstema: Jenta gikk bukseløs hjem igjen
Etiketter:
emotiva,
prosa,
utfordring
mandag 7. september 2009
Vanskelig vei
følger grøftene
der jeg snubler
fremover
endelig brant alle
broene ned
der jeg snubler
fremover
endelig brant alle
broene ned
Etiketter:
emotiva
Abonner på:
Innlegg (Atom)
